Studenter og studieledelse bør bruke gulroten for å oppmuntre gode forelesere. Universitets- og høyskoleledelse bør stanse de dårlige i døra.

2010-10-27

Påstanden om at late studenter er hovedårsaken til dårlige studietilbud er en solid avsporing i debatten rundt kvaliteten i undervisning ved landets universiteter og høyskoler.

Før man går til angrep på studentenes innsats, bør lærestedene se på hva de kan gjøre for å i større grad tiltrekke seg forelesertalentene, og samtidig unngå at de mest talentløse foreleserne blir ansatt i det hele tatt.

Å sparke en udugelig foreleser er sannsynligvis like vanskelig som å sparke en elendig forsker (det vil si veldig, veldig vanskelig). Derfor er en løsning å stille strengere krav til undervisningskompetanse før en søker får fast ansettelse. Mens det eksisterer en rekke mekanismer for å kartlegge om søkere til vitenskaplige stillinger virkelig vil produsere god forskning, er det lite som tilsier at søkere som ikke eier pedagogisk talent diskvalifiseres.

En mulighet er såkalte prøveforelesninger, som har blitt praksis ved flere universiteter i USA og Europa. Har man fire gode kandidater til en vitenskaplig stilling kan disse testes gjennom en eller flere prøveforelesninger. De som ikke egner seg kan de fjernes fra listen over aktuelle kandidater, akkurat som de ville blitt om de var elendige forskere.

En utvidelse av de obligatoriske pedagogikkursene for de vitenskapelig ansatte ville også vært et riktig steg. Disse kursene bør i langt større grad knyttes til rekrutteringsstillingene for unge forskere. Da ville undervisning i større grad blitt en mer integrert del av forskerutdanningen enn den er i dag.

En mer brutal ordning er å rett og slett ha prøveperioder for alle vitenskaplig ansatte. Dersom de viser seg å være elendige pedagoger og ikke klarer å skape engasjement og entusiasme i undervisningen, så får de ikke fortsette i stillingen ut over prøveperioden. Selv om metoden muligens vil oppleves som nådeløs for den enkelte, er jeg overbevist om at det vil stå nok av dyktige forskerspirer på trappen, som også innehar både talent og interesse for undervisning.

Hva så med rutiner for å sjekke pedagogiske referanser før ansettelser? Sjekkes de i det hele tatt?

Og hva når forelesere går lei, eller blir utbrente? Man skal ikke undervurdere det å ha gode institusjonaliserte måter for å ta tak i disse tilfellene. I dag er overfladiske studentevalueringer ett av få påkrevde tiltak, og utbrente forelesere får holde på i samme tralten til pensjonen tar dem.

Men verre er det at det ikke finnes gode belønningsmekanismer for forelesere som virkelig gjør en god jobb.

Riktignok deles det ut undervisningspriser ved landets universiteter og høgskoler fra tid til annen, men dette kan neppe sammenlignes med den samlede belønning og oppmerksomhet som gis for vitenskaplige prestasjoner. Ledelsen og studentene ved hvert fakultet, hvert institutt, ja ned til hvert eneste studium, bør hedre og dyrke frem de gode eksemplene i langt større grad enn de gjør i dag.

Og hva så med de gode erfaringene? Ivaretas de godt nok i dag? Blir de vellykkede forelesningsmetodene i stor nok grad en del av lærestedenes kollektive kulturarv, slik at de blir til nytte for fremtidige generasjoner? Sannsynligvis ikke. I dag liggende ansvaret i for stor grad hos hver enkelt foreleser.

Ved å styrke belønningen av de beste foreleserne og ivareta de gode erfaringene, og samtidig luke ut de mest inkompetente pedagogene i ansettelsesprosessen, vil landets universiteter og høgskoler sakte men sikkert vise at de legger like stor vekt på undervisning som på forskning. Først da er tiden inne til å sette strengere krav til studentene.

Anders Mathias Johansen, redaktør i Universitas