Motstand til krigen i Afghanistan finnes blant studenter. Det er bare så synd at den er usynlig.

2010-10-06

I forrige utgave av Universitas ble tre studenter og eks-soldater i Afghanistan intervjuet om blant annet deres syn på debatten om Afghanistan-krigen som foregår på Blindern.

En av soldatene etterlyser mer substansielle debatter, og mener samtidig det er mye ubegrunnet krigsmotstand å finne blant studenter. Det er jeg uenig i. Det er tvert i mot for mye usynlig krigsmotstand å finne blant studentene.

Studenter har historisk sett vært en sentral gruppe i krigsmotstand. Det åpenbare eksempelet er vietnamkrigen hvor tusenvis av studenter debatterte og demonstrerte mot krigen. Også på Blindern var debattene og demonstrasjonene, om ikke like voldsomme, mange. Dette på tross av at Norge ikke var en deltagende nasjon i krigen.

Nå er alt annerledes. Nå er Norge i krig. Men hvor er studentene? Hvor er demonstrasjone? I en krig vi studenter som del av en nasjon er med å føre, er det overraskende lite rått engasjement å spore.

Så kan man spørre seg om hva dette skyldes. 1968-erne kritserer ofte dagens studenter for å være navlebeskuende og mer opptatt av kantineprisene enn krig og fred. At dagens studenter har gått fra å være krigsmotstandere til apolitiske, er imidlertid en forklaring jeg mener er svært utilstrekkelig.

For det er ikke det at studentene ikke bryr seg. Debatter om Krigen i Afghanistan har den siste tiden vært hyppige både på Chateau Neuf og øvre Blindern.

Studentparlamentet på sin side i vedtok i høst at de er mot Oljeboring i Lofoten, et klart politisk spørsmål. Det jeg setter spørsmålstegn ved er der Studentparlamentet tar tak i et nasjonaltpolitisk spørsmål, neglisjerer de kanskje vår tids viktigste utfordring og tar ikke krigen i Afghanistan opp til debatt. Og der studenter debatterer krigen i Afghanistan, demonstrer de ikke.

Hva kan så årsaken være. En del av forklaringen ligger i at debatten som har vært på Blindern gjenspeiler den nasjonale debatten. Det er et problem at de mange reportasjene fra krigen i Afghanistan har vært i regi av forsvaret, og at nærmest samtlige har vist krigen utelukkende fra de norske soldatenes synsvinkel. Med unntak av Anders Sømme Hammers bok, Drømmekrigen, finnes det svært lite uavhengig journalistikk som skildrer selve krigen, i stedet for de norske soldatenes ethos og pathos.

For det er de norske soldatene som setter premissene for debatten om krigen i Afghanistan. Det har den siste tiden utviklet seg en meta-debatt hvor soldater, sex, hodeskaller og vikinghjelmer blandes sammen i en stor suppe av artikler og reportasjer.

Det må også nevnes at venstresida heller ikke har lykkes spesielt godt med å skape krigsmotstand hos studenter. Et par timer med Armadillo skapte mer furore enn det endeløse timer med produsering av kronikker har klart.

Dette kan igjen sies å være en del av hovedårsaken til den usynlige krigsmotstand blant studenter. Det er et klart demokratisk problem at halvparten av Norges befolkning er i mot krigen i Afghanistan, mens ingen av partiene på stortinget framtrer som offensive motstandere.

På torsdag er det ni år siden invasjonen av Afghanistan, og det markeres ved en stor demonstrasjon arrangert av fredsinitiativet. Jeg håper og tror at studenter vil komme å vise sin krigsmotstand slik de har gjort tidligere i historien.

Men jeg frykter at dersom soldatene og forsvaret får fortsette og styre showet, vil krigsmotstanden blant studenter ebbe ut i takt med engasjementet nasjonalt – at krigsmotstanden fortsetter å vise seg i form av apati og ikke raseri.

Julie Nordby Egeland, journalist i Universitas