;)
Radikalt begrepssurr
Det er trist når det er «kult» å være radikal.
Det er ingen løsning å trykke flere kvinner inn i akademiske stillinger.
– Det er kult at vi kan være så radikale som dette, sa venstrealliansemedlem og universitetsstyrerepresentant, Tine Tång Engvik, til Universitas i forrige uke, da Studentparlamentet vedtok å gjøre radikal kjønnskvotering til universitetsstudentenes kampsak for 2011.
Ikke bare er Engvik minst én generasjon for sent ute med saken, men hun stiller både Studentparlamentet og Venstrealliansen i et dårlig lys når hun presenterer radikal kjønnskvotering som noe kult og etterlengtet.
Saken har i det minste ført til en og annen spennende lunsjsamtale i uka som har gått. For selv om likestilling og kvotering ikke er så brennbart som det en gang var, er det lett å engasjere seg. Men når Engvik selv refererer til moderat kjønnskvotering som et svadabegrep, og fremstiller radikal kvotering som et klart ønske fra studentmassen, er det på tide å ta et øyeblikk og avklare.
- Radikal kjønnskvotering betyr ifølge KIF-komitéen (komité for kjønnsbalanse i forskning) at en kvinnelig søker kommer foran en bedre kvalifisert mannlig søker – så lenge hun oppfyller kravene for stillingen.
- Moderat kjønnskvotering er et begrep og et tiltak vi har brukt i Norge siden slutten av 1980-tallet, og går ut på at dersom det er flere likt kvalifiserte kandidater til en stilling, får det underrepresenterte kjønn forrang.
Radikal kjønnskvotering er på ingen måte kult. Det er et krisetiltak som til nød kan iverksettes ved ekstrem kjønnsubalanse, og det endelige beviset på en begredelig situasjon. Inntrykket blir at Studentparlamentet griper etter radikale begreper nettopp for å være radikale. For utover å styrke et radikalt politisk image, vil kampsaken ha få positive effekter.
Radikal kjønnskvotering kan ikke annet enn å forverre stigmatiseringen av «innkvoterte kvinner», og vil motvirke holdningsendringen som må til for skape ekte likestilling, og til syvende og sist kjønnsbalanse – en kjønnsnøytral holdning til kvalitet på toppnivå.
Det ser ut som om det har gått litt fort i svingene på Studentparlamentets kampsakmøte. Det er ingen løsning å trykke flere kvinner inn i akademiske stillinger. Løsningen ligger i å styrke rekrutteringsgrunnlaget i alle ledd. Flere dyktige kvinnelige studenter gir flere dyktige stipendiater, som gir flere dyktige amanuenser og så videre. En slik prosess tar årevis før den synes i toppstillingene, og Engviks uttalelser sist uke hjelper ikke på følelsen av at dette lite gjennomtenkt.
At noen føler at det lave antallet kvinnelige forelesere gjør at kvinnelige studenter ikke finner nok inspirasjon til å forfølge en akademisk karriere, er korttenkt og gammeldags. Og et dårlig argument for å innføre radikal kjønnskvotering. Det avslører et kvinnelig behov for å bli ledet, som man bør håpe ikke er så sterkt lenger.
For å bedre likestillingen bør universitetet formulere mer åpne stillingsutlysninger som hindrer at gammelmodige fagmiljøer frir direkte til ønskede (mannlige) kandidater og viderefører utdaterte holdninger. Universitetet bør også legge til rette for at kvinner ikke faller fra av sosiale og organisatoriske årsaker som familiestiftelse.
Uansett hvor «kult» det er å snakke om radikal kjønnskvotering, så er det et skritt tilbake i likestillingspolitikk.
Maren Ørstavik, journalist i Universitas4 kommentarer
2 kommentarer: 1. Grunnen til at temaet ikke er brennhett er fordi de som ønsker radikal kjønnskvotering i stor grad har tapt. Dessverre mener noen, for da ville en høyst nødvendig likestilling i Akademia kanskje tatt litt kortere tid. For tilhengerne har et legitimt argument når andelen kvinnelige gradsstudenter prosentvis er mye høyere enn de som faktisk går videre til phd-utdanning og som senere blir tilsatt i vitenskapelige stillinger.
2 . Noen, inkludert meg selv mener at radikal kjønnskvotering nettopp er å legge til rette "for at kvinner ikke faller fra av sosiale og organisatoriske årsaker som familiestiftelse. "
Jeg synes på ingen måte radikal kjønnskvotering er kult, men det er heller ikke spesiellt radikalt...
øhm, venstrealliansen anser seg vel som radikale, og ynskjer å få gjennonslag for radikal politikk, og syns følgeleg det er kult når noko som dei anser som radikalt går igjennom? Klarer ikkje sjå at det skal vere trist.
Det er derimot trist med argumentasjon uten argument. "Ikke bare er Engvik minst én generasjon for sent ute med saken, men hun stiller både Studentparlamentet og Venstrealliansen i et dårlig lys når hun presenterer radikal kjønnskvotering som noe kult og etterlengtet." - dette er tomme påstandar, som eg ikkje kan sjå berer med seg noko anna innspel enn "venstrealliansen er lite teit, da". Skjerpings!
Utfordringene med å politisk stå for kvotering av kjønn uavhengig av at det er radikal eller moderat kjønnsbalanse er at debatten blir mye en symboldebatt fremfor å settes i sammenheng med problemet. Radikal kjønnsbalanse bør bare brukes dersom det er ekstrem ubalanse i fagområder innenfor akademia, og slik sett kan det nok forsvares å brukes ved enkelte fagfelt.
Samtidig kan hverken radikal eller moderat kjønnsbalanse stå som eneste tiltak slik det ofte blir i studentpolitikken. Det er vel klisjeen om at midlet blir målet. Et slikt vedtak, uavhengig av radikal eller moderat, må suppleres med en lang rekke andre tiltak for å bedre kjønnsbalanse. Dette er utfordringen til likestillingspolitikken idag, ikke bare innenfor universitetene, men innenfor mange samfunnsområder. Jeg tror nok de offentlige debattene er preget av en større sneverhet enn tankene, ideologien og helheten bak til de som legger forslagene frem. Uavhengig av resultat i parlamentene.
Kall meg gjerne gammeldags, men noen vil kanskje se på meg som langt mer nytenkende en 90-tallsfeministene som tror at eneste måten å få kvinner opp er å få menn ned. Et par problemer med hele probmlemstillingen er vel kanskje det at hvilken relevans har det om hvor mange kvinner og menn det er når det er et klart kunnskapsbasert opptak til både studier og stillinger ved univeriteter. Jeg vil si det er langt mer rettferdig at 100 gutter med et høyere kunnskapsnivå en 100 kvinner skal få plassene/stillingene, og vice versa. Hvis kvinner og menn er lik er det da inget hinder at kvinner/menn gjerne ikke søker. Det å si at det ikke er radikalt er helt feil, for det å faktisk gi folk en plass de ikke fortjener er faktisk radikalt og urettferdig. Det blir som å ha høyere tariff avtaler for kvinner en for men. For det er ikke små ting det er snakk om, det er ikke snakk om hvem som sitter i hvilken stol rundt spisebordet. Det er snakk om framtiden til enkelt mennekser og ikke minst framtiden til norge. Jeg vil at norge skal ha de beste studentene som mulig, og da mener jeg ikke at de flinkeste skal sitte igjen på sidelinjen og ikke få delta fordi noen ungdomssosialister en gang mente det å skape forskjeller skaper likheter.
