Aiaiai, her var det mye å ta tak i.

Hvis du har foreldre som studerte på 1970- og 80-tallet er det ikke usannsynlig at du har hørt anekdoter om en ganske annen studietid enn den vi er vant til.

Ja, og hvis du har besteforeldre som vokste opp under krigen, så har du sikkert hørt anekdoter om en helt annen oppvekst enn det du fikk. Uten at det har noe å si for noen ting.

Med en enorm velstandsvekst i Norge (og den vestlige verden genrelt) siden 70- og 80-tallet, er det på ingen måte urimelig å anta at man skal ha en disponibel inntekt som ligger litt over fattigdomsgrensa.

Til dine påstander:

1) Hvert vårsemster så er det massevis av ledige plasser på Kringsjå og Sogn. Tja, det er vel snarere noen ledig kapasitet, i all hovedsak på Kringsjå. Og det er ikke vanskelig å forstå at folk etter et halvt år har fått økt sine muligheter til finne frem på egenhånd, funnet noen de kan dele kollektiv med el.l.

2)

Dog er tydeligvis ikke fattigdommen mer prekær enn at vi alltids har penger til øl, og det skal noe til å finne en student som ikke har råd til iPod eller å oppdatere en presentabel garderobe med jevne mellomrom.

Ja, eller så har de aller fleste en deltidsjobb og en iPod de fikk til jul. Poenget ditt er vel at om bare studenter kunne sitte litt mer hjemme og arve litt mer klær, så hadde vi fortjent bedre.

3) (og dette tar virkelig kaka)

Studentene liker ikke vurderingsformen. Særlig får den klassiske skoleeksamenen gjennomgå: den tar ikke hensyn til at studenter kan ha en dårlig dag og den maner til skippertaksarbeid. På tross av kvalitetsreformen som iallfall på papiret har bidratt til tettere studentoppfølging, synes det å være mer legitimt å angripe eksamensformen enn å ta selvkritikk for manglende selvdisiplin.

Det blir referert til 70- og 80-tallet, men vurderingsformen, og enda mer prekært; undervisningsformen, du referer til er ikke fra 70- og 80-tallet, men fra 13-1400-tallet. Og den var beregnet for et studentantall som selvsagt ikke lignet noe på det vi har. Den var autoritær. Den var beregnet på faktaformidling, ikke på kunnskapsdannelse.

Så vi studenter "liker ikke vurderingsformen", det er helt riktig. For den måler ikke det vi ønsker at studenter skal kunne. At du er reaksjonær og synes det er flott med en vismann på scenen som forteller deg hva du skal kunne, og at du i ettertid blir målt på hvor godt du har pugget det, får stå for din egen regning, men de færreste deler det synet på utdanning. Inklusive de fleste toneangivende personene i utdanningsnorge.

Men det kanskje mest graverende ved det hele er ditt "fattige barn i Afrika har ikke mat"-argument. Studenter skal altså ikke stille krav til sin livssituasjon fordi i USA drar folk til krig for å få en utdanning?! Med et argument som det finnes det ikke en interesseorganisasjon i landet som har reelle krav. Handikappede skal ha tilgang til alle bygg ved UiO? Neppe, for i Kina blir de satt bort til barnehjem. Og der har de det virkelig ille. Høyere minstepensjon? Pha! Dere har jo pensjon, det har de ikke i Tanzania.

Det står altså ikke på selvdisiplinen, Øyvind Engen, men å stille krav som er relatert til resten av samfunnet. Man skal ha sympati med de som har det verre, men man skal ikke bli apatiske av samme grunn.

Hei!

Gøy med debatter i Universitas. Jeg mener selv at det er grunn til å ønske at andelen studenter som engasjerte seg var høyere. Men samtidig tror jeg at andelen studenter som engasjerer seg i foreninger og lignende er høyere enn på 70-tallet. Og når man er medlem av en forening trekker man ikke nødvendigvis på gata for å protestere, men man jobber innad i foreningene. Eksempelvis tror jeg mange 68-åre bør være dødsmisunnelig på studentengajsementet på f.eks. Ås og Trondheim som har Norges største kulturfestival. Eller Bø i Telemark hvor neste halvparten av studentene som bor der er engasjert i studentmiljøet. Men, vi må ha mer engasjement! Selvfølgelig!

Såvidt jeg vet er studenter en ressurssterk gruppe, og målet med å få mer penger er ikke primært å bare øke levestandarden, men å være istand til å konsentrere seg om studiet.

Når det gjelder vurderingsform har jeg egentlig aldri hørt mange studenter som har ensidig klaget over vurderingsformEN, men man etterspør gjerne mer varierte eksamensformer pga. ulike studenter presterer ulikt i forskjellige kontekster.

Denne fortellingen fra 70- og 80-tallet var ny for meg. Fortellingen mine foreldre (som studerte i begge disse tiårene) er ganske anderledes. De forteller rett nok om en tid uten ipoder og iphoner, men til gjengjeld om en tid der kjøpekraften i studielånet var høyere - slik at de ikke trengte å jobbe ved siden av - og en studiehverdag som var tilpasset at de kunne bruke det meste av tiden sin på politisk aktivitet. Deres fortelling er langt annerledes fra min erfaring; der kvalitetsreformen krever at jeg jobber 100 % med studiene - og et studielån som krever at jeg må jobbe 20% i tillegg for å dekke løpende utgifter (nei, jeg bor ikke hos SiO, derfor har jeg høyere boutgifter, i tillegg til reiseutgifter fordi jeg ikke bor i sentrum). Jeg er heldig som har foreldre som sponser ny mobil, ny pc og en hjemreise i ny og ne - noe slikt er det ikke rom for i mitt budsjett; med mindre jeg hadde økt stillingen på deltidsjobben min.

Huff og huff... joda, ingen tvil, vi har det godt her i landet. Uavhengig om en er student eller ikke. Men å trekke paralleller både til andre land og til fortid, og bruke det som en begrunnelse til å gi faen i muligheten til å endre ting til det bedre for en selv eller andre som trenger det, den kjøper jeg ikke. I allefall ikke hvis det er rom for endring.

Nå er dette riktignok studentavisen for Oslo, og kanskje i størst grad adressert til "kjerneleseren" - men når det snakkes om nasjonale kampsaker for studentorganisasjonene, og disse kritiseres med grunnlag i boligsituasjonen på vårsemesteret i Oslo, da vil jeg rette kritikken tilbake til deg og kalle deg for perspektivløs. Hvis du går på hybel.no, og ser på Troms, så finner du i skrivende stund 3 annonser, samtlige søker hybel - ingen leier ut. Og hva om en tilfeldigvis skulle være far til et barn, uten å bo sammen med mor, og behøver noe større enn 12kvm der en deler bad med 2 og kjøkken med 5, for de helgene en vil ha barnet på overnatting? Undertegnede er i den situasjonen, og reglementet for rimelige boliger i regi av samskipnaden prioriterer ikke slike som meg. Og press på boligmarkedet gjør at prisene for egnede boliger for personer i min situasjon gjør det vanskelig, tilnærmet umulig å finne noe jeg har råd til, samtidig som jeg er student. Det er litt vanskelig å forklare moren til min datter på 2 år at det er en midlertidig fase, men hvis du har noen forslag så kan du gjerne ta kontakt, kanskje du har lyst å ringe henne for å gi henne litt perspektiv? Til meg snakker hun ikke lengre.

Flere studentboliger vil kunne gjøre boligmarkedet roligere, prisene lavere, og tilgjengeligheten på det private markedet bedre (eller eventuelle åpninger i reglement for prioriteringene ved studentboligene). Jeg ville kanskje kunne ha råd til en bolig som er egnet å ha barn i, uten å måtte vise til 50/50 omsorg for min datter på et samskipnadskontor. Med studiestøtte i 11 måneder, ville jeg kunne prioritere ned jobb i sommermånedene og kanskje inkludere litt ferietid. Ferietid som jeg kunne brukt på min datter, i boligen som jeg nå kanskje ville ha råd til. (Og jeg er fullt klar over at studiestøtte i 11 måneder ikke er beregnet for å gi mer fritid - men at mange, meg inkludert, faktisk studerer i opptil 11 måneder i året.)

Men mine krav og ønsker er vel ikke legitime, relativt til en Sør-Afrikansk familie som bor i mausoleumene på kirkegårdene utenfor Johannesburg?

Det verste med dette er - jeg er sikkert ikke den studenten som har det verst her i landet. Jeg har det nok ganske bra, selv om min situasjon er en stor belastning på meg. Situasjonen min er nok litt spesiell, om ikke nødvendigvis unik. Det er nok mange forskjellige historier og situasjoner blant studentene - og skreddersøm for hver eneste en av dem er like sannsynlig som en del av SVs utopiske forlag for grunnskolen, eller en lav kronekurs og rente under FrP-politikk.

Løsninger som treffer bredt, og der fellestrekk i studentenes problemer forsøkes løst, er så inderlig noe å jobbe for. Det er ikke snakk om sutring - det er snakk om å lytte til problemene studentene opplever i sin hverdag, og foreslå endringer som gjør studiehverdagen litt enklere å komme gjennom. Flere studentboliger og bedre studiefinansiering er en generell løsning, men vil kunne gi løsninger på min og mange andres spesielle situasjon.

(Og til slutt en kommentar som går litt off-topic: Snakker dere i lag i redaksjonen, eller sitter dere bare å mener ting i hytt og gevær uten mål, retning og mening? Werenskjold vil ha mer sutring og grining fra talspersonene innen studentpolitikk, mens du vil at vi skal legge studentsakene død inntil det kommer noe som "virkelig gjelder"? Og hva ville det være?)

Ja, man skal lide. Lid litt mer a, Øyvind. Du får vel betalt for å skrive dette til og med.

Norske studenter har ikke et imageproblem, de er bare blaserte. Av alle tingene en studentavis kan være opprørt over er denne kampanjen mot NSO kanskje det dummeste dere kunne funnet på å prøve å samle folk med.

Kjære Engen, hvis du er av en oppfatning at en ikke blir tatt på alvor, så kan du pent og rolig rusle inn på SAMTLIGE partiers hjemmesider (forruten kanskje FrP, som ikke er helt enig med tidligere StL/NSU nå NSO), og se hva de sier om høyere utdanning og studentvelferd. Jeg tror du vil ganske kjapt finne resultatet av mange års jobbing fra StL og NSU - og løsninger på problemer som er kommunisert av studentorganisasjonene. Høyre foreslår å utvide studiestøtten til å være gjeldene for 11 måneder, øke inntektsgrensen før avkortning, i tillegg til større utbygning av studentboliger, utstrakt bruk av langsiktige leiekontrakter mellom private utbyggere og samskipnader subsidiert utleid til studentene. Venstre ønsker også 11 måneders studiestøtte. De rød-grønne gjenopprettet den årlige indeksreguleringen på studiestøtten (men tok ikke igjen etterslepet på 3 år fra sist borgerlige regjering), og det har blitt bygget flere studentboliger - også ekstraordinært utenom opprinnelig vedtak.

Nei, vi har ikke fått alt som det er satt målsetning om - men tviler på at det er noen i samfunnet som har stilt krav og fått alt oppfylt.

Men å komme med en påstand om at studentene ikke blir tatt alvorlig - det vitner til et totalt fravær på kunnskap og innsikt fra forfatteren av "Sutreklubben" - og kanskje ennå verre, en totalt manglende interesse for å skaffe seg denne innsikten. Noe jeg finner paradoksalt med hensyn på dannelsesaspektene i høyere utdanning.

Hvis hensikten ikke er å bidra med noe konstruktivt, men kun drive med selvsentrert antagonistisk synsing til egen hygge og nytte, kun med formål om å skape en reaksjon - så vil jeg på det sterkeste oppfordre redaksjonen til å sende inn sine meninger som leserbrev merket "Student/Privatperson", og ikke kommentarer der dere er tittulert som redaksjonsmedlemmer. Kan ikke tenke meg at studentene som betaler semesteravgift i Oslo, ønsker å gi penger til noen som så åpenlyst motarbeider dem. La ikke Universitas være deres personlige blogg, da anbefaler jeg andre løsninger som Oslo-studentene slipper å betale for. Det er fritt frem for alle å komme med en mening - men dere bør være bevisst deres rolle. At redaktør i avisa Nordlys publiserer ledere som støtter opp om tiltak fra Arbeiderpartiet, finner jeg ikke unaturlig, da det er en avis med sin bakgrunn fra, og fremdeles sterk tilknytning til arbeiderbevegelsen. Jeg ville derimot sitte å måpe dersom redaktør Amundsen bejublet et av Siv Jensens siste krumspring for å sette kjepper i hjulene for arbeiderbevegelsen. Akkurat som jeg måper når jeg leser redaksjonens kommentarer om studentene.

Hilsen student og privatperson, som heldigvis ikke betaler semesteravgift i Oslo.