Studentpolitikken minner om et måltid i en gjennomsnittlig SiO-kantine. Uansett hva som kokes sammen, ender det opp med å smake likt.

2010-05-26

I forrige uke ble studentenes arbeidsutvalg (AU) vedUniversitetet i Oslo utnevnt. Blå Liste og Liberal liste klager nå over udemokratiske forhandlinger, etter at de ikke fikk inn noen av sine representanter.

Kort forklart: Grasrotstudentenes stemmer avgjør hvem som havner i studentparlamentet (SP). De fulltidslønnede representantene i AU velges gjennom forhandlinger mellom listene i SP. Uavhengig av hvem som var den tapende part i forhandlingene; din stemme hadde liten innvirkning på hvem som skal kjempe for studentenes rettigheter i løpet av det kommende året. Med dagens ordning er nesten alle lister sikret å få inn en representant. Slik bør det ikke være, og Blå Liste og Liberal liste har ingen grunn til å sutre.

Valgordningen fører til en bred sammensetning som nesten alltid gir et AU bestående av fem ulike lister. Tanken er at man på denne måten vil representere alle studenter, og man dyrker frem konsensus fremfor konflikt. Som et resultat av dette spiller valgresultat en liten rolle. Uavhengig av listenes styrkeforhold etter valget ender man opp med den samme suppa.

Det er ikke et problem at to lister utelates fra AU, snarere tvert i mot. En regjering bestående av så å si samtlige partier ville endt opp med å føre en mildt sagt schizofren politikk, og det samme kan sies om studentpolitikken. Et hvert forsøk på å fordele ansvar etter endt periode drukner i en endeløs rekke av ansvarsfraskrivelser. Ingen vet hvem som egentlig gjorde hva, og det er et reelt problem å stå samlet bak kampsaker og uttalelser.

Direktevalg av personer har blitt trukket frem som et alternativ til dagens ordning og mange mener studentenes representanter ikke burde drive med partipolitikk. For det første ville et direktevalg fremme den verste sorten mennesker den norske skolen har fostret frem, nemlig elevrådstypene. Dette er personer som går over lik for å få verv og titler på CVen. For det andre kan man la være å stemme på en liste man er misfornøyd med, men en uavhengig enkeltperson vil simpelthen erstattes av en annen uavhengig person.

Per i dag har alle lister en finger med i spillet om de viktige posisjonene. Et interessant alternativ kunne vært en flertallsordning, hvor den eller de listene som får et flertall kan kapre alle stillingene. Tenk et AU bestående av 2-3 lister, hvor de andre havnet på offensiven i en opposisjon. På denne måten ville man fått en tydeliggjøring av politikken, og det ville vært lettere å stemme ut dem man ikke er fornøyd med. Ved å fremme flertallet kan man i teorien sette studentpolitikerforakt i system. Man vil til en hver tid kunne stemme ut det sittende AU. Det er på tide at studentenes stemmer faktisk tas på alvor som politiske signaler.

Det finnes ingen magisk formel som vil øke oppslutningen til studentparlamentsvalgene drastisk, og man skal ikke glemme at bare 13,5 prosent av studentene stemte ved forrige valg. En tydeliggjøring av hvem som faktisk mener hva ville likevel vært en god start. Derfor er det på tide å slå et slag for den gode krangelen. Kanskje ender man ikke opp med de best kvalifiserte kandidatene til en hver tid, men studentene ville i det minste fått en klarere idé om hva de faktisk stemte over ved valget. Med dagens ordning er det sannelig ikke lett å si.

Simen Tallaksen, journalist Universitas