Ein dårleg plan
Det er ikkje gunstig for utdannings-Noreg om fleire av høgskulane slår seg saman til universitet.
Det Noreg treng er å kanalisere ein større del av pengane til å utdanne studentar i lågare grad.
Å styrke kompetansen til høgskulane i distrikts-Noreg er uhyre viktig. At utdanning og forsking vert lokalt og regionalt forankra, kan bidra til ei større kompetanseheving på mindre stader. Men det er likevel ikkje sikkert at å fusjonere til universitet er den rette vegen å gå.
I dag vert det diskutert moglege universitet desse stadane: Nordland, Hedmark, Sunnmøre, og langs Oslofjorden (Østfold, Vestfold og Buskerud). I tillegg har vi dei relativt nyoppretta universiteta i Stavanger, Agder og på Ås. Det kan med andre ord ligge an til ein skikkeleg universitetsinflasjon innan norsk akademia.
Grovt sett ligg forskjellen i å gå frå å vere ein eller fleire viktige høgskular til å verte eitt mindre viktig universitet. Og det er nettopp det ein har sett ved Universitetet i Agder og Universitetet i Stavanger. I eit innlegg i Aftenposten skriv ein bitter rektor ved Universitetet i Stavanger at det manglar politisk visjon for dei nye universiteta – og dreg fram forskinga som eksempel. Ho meiner at dei nye universiteta tapar kampen om forskingskronene. Er det då ønskjeleg å at enda fleire institusjonar skal hamne i denne gruppa? Ein burde heller fremje sin institusjon som ein god bachelorhøgskule, enn å hamne bakerst i ei rekke av universitet som satsar på master- og doktorgradsutdanning. Konkurransen burde dreie seg om kven som klarer å utnytte den kompetansen ein allereie sit på til å gi den beste undervisinga til studentane. Dersom fleire universitet vert oppretta, er det stormannsgalskapen som får råde.
Høgskulane sitt mandat er å ha meir yrkesretta og praktiske utdanningar enn universiteta. Høgskulane burde derfor satse på det dei er gode på – nettopp å utdanne bachelorstudentar. Å få status som universitet tilseier at høgskulane må kunne tilby fem master- og fire doktorgradstilbod. Ei allereie pressa bachelorgrad vil då kunne verte ytterligare forringa ved at høgskulane sitt fokus går over til å utdanne studentar i høgre grader. Dette er sjølvsagt òg viktig, men å skifte status frå høgskule til universitet er ein svært ressurskrevjande prosess, som vil stele pengar og kompetanse som elles ville ha kome bachelorstudentane til gode.
Det som burde gjerast, og som stadig er eit tilbakevendande tema, er å styrke både statusen til og innhaldet i bachelorutdanningane. Her har høgskulane ein kjempefordel, då dei er nærmare bakkenivå og ofte er sterkare integrert i lokalsamfunna enn det universiteta er. Universitetet i Oslo er til dømes ein topptung og nærmast elitær institusjon. Fokuset ligg på forskinga, og ikkje på dei gløymde lågare grads studentane. Då framstår det som mykje meir gunstig å gå inn i regionale samarbeid, og på den måten dele på den kompetansen som høgskulane allereie har. Professor Kai A. Olsen seier det godt i eit debattinnlegg i Aftenposten 10. mai: «I dag, når store delar av ungdomskullet skal ta høgre utdanning (...) burde [utviklinga] bli møtt med sterkare innsats i undervisinga. No skjer det motsette.»
Dette burde vere eit varsel til både det politiske leiarskapet i Kunnskapsdepartementet, og til institusjonane sjølve. Noreg har ikkje bruk for fleire universitet. Det Noreg treng, er å kanalisere ein større del av pengane til å utdanne studentar i lågare grad.
Anna Werenskjold, redaksjonsleiar og debattredaktør i Universitas2 kommentarer
Vi trenger ikke flere universiteter i Norge. Vi har mer enn nok universiteter. I Sverige har regjeringen slått fast at det er uaktuelt å gi universitetsstatus til flere høyskoler i overskuelig fremtid. Regjeringen her til lands må også slå fast at det er uaktuelt i Norge.
Det er allerede et problem at tittelen "universitet" er gitt til institusjoner som ikke oppfyller normale definisjoner og krav til universiteter. Det gjelder bl.a. det såkalte "universitetet" i Stavanger. Man bør heller innføre strengere krav til å beholde universitetsstatusen. Å ha to ph.d.-gradsprogrammer i obskure anvendte fag gjør ikke en høyskole til noe universitet. Særlig ikke en høyskole som legger ned helt grunnleggende dannelsesfag (for et universitet) som tysk og fransk.
Uten at jeg vet hvor "Flere universiteter=uaktuelt" kommer fra, så mistenker jeg at vedkommende har sin tilhørighet ved en av de "eldre" institusjonene. Jeg synes nesten "elitismen" som selve artikkelen påpeker nesten lyser igjennom her.
Nå kan det hende jeg leser kommentaren over litt feil, men når en på den ene siden nevner UiS og på den andre siden snakker om "obskure anvendte fag", så synes jeg det blir noe tynt. Hvis en skal snakke om anvendelsesgraden i et fagfelt, så tror jeg nok den er betydelig lavere ved mange av de klassiske universitetsutdannelsene enn ved de utdannelsene en tradisjonelt sett har funnet ved høgskolene - som faktisk har i veldig stor grad vært profesjonsrettet, og dermed beregnet for å anvende. Og hva angår UiS, så tror jeg samtlige av deres åtte doktorgradsprogrammer er svært anvendelige, og ser ikke at eksempelvis biokjemi, ledelse, spesialpedagogikk eller informasjonsteknologi er særlig obskurt.
Hvis det er dette nivået med hensyn på begrepsbruk, -forståelse og argumentasjonsteknikk (som gjerne har med dannelsesaspekter å gjøre) en har å vente fra kandidater som uteksamineres fra "ordentlige universiteter", så bør heller bekymringsmeldingen vendes andre veien.
Dannelsesfagene som det snakkes om, slik som tysk og fransk, hvor mange studenter ved de tradisjonelle/opprinnelige universitetene er det egentlig som tar disse? Hvilken virkning har denne (sannsynligvis marginale) gruppen på universitetet som institusjon? Og misforstå meg rett - jeg mener ikke at dette er noe som verken kan/bør/må fjernes fra noen institusjoner, men jeg sier at det burde ikke være noe imperativ for å kalle noe for et universitet. I så måte, så mener jeg at filosofi og etikk burde få en sterkere rolle i høgskolene som ønsker å ta et trinn opp - noe som faktisk også skjer. Vi kan gjerne ta diskusjonen om det gjøres i tilstrekkelig grad, men det blir en helt annen diskusjon igjen.
Jeg aner at meningene til "F U=u" er formet med en universitetskonservativ holdning, der fokuset på universitetenes rolle med å bevare kunnskap samt å bevare universitetenes status står sterkt. Men her er også min mening at dette blir ikke bare ensidig, men også noe feil. Universitetenes kanskje viktigste rolle er å forme ny kunnskap - dersom en har en bakstreversk holdning til dette, og ignorerer nytekning- og nyskapningsaspektet, og mener dette er det universitetene skal være... da kan vi like så godt legge ned universitetene, da de har utspilt sin rolle.
(Oppklarende kommentarer: Jeg er selv universitetsstudent, men har også studert ved høgskole. Har aldri satt min fot på UiS, og er faktisk kritisk til en del av prosessene rundt dannelsen av UiS med bakgrunn i dialog med studentpolitikere og studenter ved UiS. Min karateristikk av universitetsstudenter er ikke myntet på bredden, men kun vedkommende som har lagt inn kommentar under "Ein dårleg plan" - og det kan også være greit å ta med seg at jeg sier ikke at vedkommende ER slik, men at han/hun lett kan oppfattes i den retningen jeg fremstiller det.)













