Det eneste norske ved dagens politikk for høyere utdanning, er mangelen på sådan.

2010-05-12

I Sverige spås det at høyere utdanning vil bli et sentralt stridstema foran høstens riksdagsvalg. Høyere utdanning var en prioritert post på opposisjonsbudsjettet de svenske rødgrønne nylig la frem. Sjansene for at det samme vil skje her til lands er omtrent like store som for at Tora Aaslands forjettede sentra for «fremragende utdanning» bedrer den prekære undervisningssituasjonen ved norske universiteter. Minimale, med andre ord.

I statsbudsjettene til våre egne rødgrønne har høyere utdanning først måttet tåle kutt, så hvileskjær, så strupetak. Tirsdagens revisjon av årets budsjett bød på et eneste stort «hvaforno’?» til høyere utdanning. Samtidig har motstanden mot nedprioriteringene av sektoren vært omtrent like fraværende som universitetspolitikken selv. Akademipartiet Venstre holdt såvidt hodet over vannet sist valg.

Den svenske regjeringen har besluttet å kreve skolepenger av ikke-europeiske studenter, og foreslår å premiere de «beste» universitetene med inntektene. Det er altså ikke det at forslagene som debatteres i Sverige er særlig gode. Men de har klart å utarbeide, fremme, ja endatil debattere forslag innen høyere utdanning med et minimum av interesse. Lærer vi ikke snart å gjøre det samme, kan vi si takk og farvel til en selvstendig universitetspolitikk.

For en likegyldig opinion er villig til å akseptere mye rart. Og mye rart er nettopp det vi blir bedt om å akseptere; høyere utdanningspolitikk er blitt Norges viktigste importvare. Det sier vel sitt at politikken på området de siste ti årene hovedsakelig har handlet om å konformere seg Bologna-prosessen. Den disiplinen er vi i det minste nesten Europamestere i (sammen med vår andre nasjonalidrett: implementering av EU-direktiver).

Veien fra utlandet til Kunnskapsdepartementet er om mulig enda kortere i den svenske skolepengesaken. Norge er veldig snart det eneste landet i Skandinavia som ikke krever skolepenger av sine ikke-europeiske gjester. Dermed er det ikke utenkelig at en strøm av ikke-europeere vil søke seg til Norge i årene som kommer. Slikt koster skattepenger. Og det er lite som tyder på at norske velgere vil stå på barrikadene for å få lov til å sponse utdannelsen til en gjeng med fattige utlendinger.

Som vanlig har de folkevalgte del av skylden. Det har ikke akkurat bugnet av kreative innspill til utdanningsdebatten ovenfra. En annen mangelvare har vært motet til å utfordre nasjonale konsensuser. Gratisprinsippet synes for eksempel ubestridelig, selv om den britiske økonomen Nicholas Carr har vist hvordan det kan gå direkte på tvers av velferdsstatens idealer. Studentene fra høyere utdanning kommer fortsatt i overveiende grad fra det øvre samfunnssjiktet, samtidig som skatten som finansierer studiene trekkes fra alle samfunnslag. At staten fullfinansierer studier er dermed, ifølge Carr, ikke vesentlig forskjellig fra å subsidiere champagne – det tjener de rikes egeninteresser.

Statistikken er på hans side. Siden Storbrittania innførte skolepenger, har faktisk andelen studenter fra de laveste økonomiske samfunnslagene økt. I Danmark har den samme andelen sunket betraktelig. I Norge har man imidlertid lagt lokk på diskusjonen. Kristen Clemets utspill da hun var kunnskapsminister, møtte døve ører. Tilvendte rygger.

Om jeg bare kunne forvente litt liv og røre når jeg sier: Kjør debatt!

Emil Flatø, journalist i Universitas