; "ILLUSTRASJON: Julius Vidarssønn Langhoff")
ILLUSTRASJON: Julius Vidarssønn Langhoff
Det store skuddet i foten
Når NSO prioriterer vekk tolv måneders studiestøtte for funksjonshemmede, dannes det et elendig utgangspunkt for studentenes moderskip.
Verken sosialt eller politisk finnes det noen som stiller seg imot forslaget.
Det var flere enn lederen av Unge Funksjonshemmede som måtte klype seg kraftig i armen når Norsk Studentorganisasjon (NSO) forrige helg besluttet å vende ryggen til de rundt 7000 funksjonshemmede studenter landet over. Avgjørelsen, som ble kreditert til «for mange punkter på arbeidsprogrammet», markerer et veiskille i de sammenslåtte organisasjonenes holdning til helårs studiefinansiering for funksjonshemmede. En kamp som har blitt kjempet av flere interesseorganisasjoner siden begynnelsen av 80-tallet. Kampen har alltid fått støtte av studentorganisasjonene, og så sent som oktober 2009 uttalte leder av Studentenes Landsforbund Ina Tandberg at: «Ordningen med tolv måneders studielån, tilleggstipend og garanti mot ekstra stor studiegjeld er en god måte å gjøre høyere utdanning tilgjengelig for ungdom med funksjonshemming.» Denne uttalelsen kom i kjølvannet av gjennombruddet interesseorganisasjonene hadde ventet på i 25 år, etter at forslaget ble vedtatt i Soria Moria 2. Dette i tillegg til bred støtte fra LO og lånekassen. Det var med andre ord ikke manko på oppslutning.
Med ordinær studiefinansiering er de funksjonshemmede i likhet med resten av studentmassen avhengig av inntekt i juli og juni, så vel som ekstrainntekter for resten av året. Det vil for de fleste bety en jobb, og det er her problemene begynner å oppstå. Du trenger ikke være et samfunnsvitenskapelig geni for å skjønne at funksjonshemmede generelt har langt større vanskeligheter med å komme seg inn på arbeidsmarkedet enn resten av befolkningen. Og for studenter som søker deltidsjobber, kan prosessen være en ekstra stor utfordring. Tilrettelegging for en rullestolbruker i et arbeidsmiljø hvor det ikke finnes rullestolbrukere fra før, er skrekkelig dyrt, tidkrevende og omfattende. Få arbeidsgivere er villig til å tilpasse arbeidsplassen for en ansatt som kun vil jobbe et par dager i uka. Funksjonshemmede har også langt større utgifter enn andre studenter, og om de trenger ekstra økonomisk støtte må de søke via NAV. NAV er, som veldig mange vet, et utrolig vanskelig og tunggrodd system å vær en del av, og med en gang en funksjonshemmet student er innenfor, kan NAV legge seg direkte opp i hva vedkommende studerer. Dette er en utrolig lite human ordning som ytterligere setter funksjonshemmede på sidelinjen. Det største ønsket er tross alt å være som alle andre.
Påtroppende NSO-leder Anne Karine Nymoen selv sier at til tross for at saken ikke står blant hovedmålene, vil de støtte unge funksjonshemmede i sitt arbeid. Dette høres for mine ører ut som en halvhjertet bortforklaring, spesielt med tanke på at organisasjonen erklærte trikkerabatt for studenter over 30 som en hovedprioritering. Eller momsfradrag på e-bøker. Akkurat den hjertesaken varte vel akkurat en uke, etter at flertallet i finanskomiteen med regjeringspartiene i spissen sa nei den 29. april. Kanskje de funksjonshemmede kan snike seg inn i dette tomrommet?
Det mest merkverdige med avgjørelsen er det faktum at det ikke, verken sosialt eller politisk, finnes noen som stiller seg imot forslaget om helårs studiefinansiering av funksjonshemmede. Ja, det er de som vil prioritere i andre retninger, men prøv å pek ut en politiker, leder eller medmenneske som ikke sier vi trenger solid tilrettelegging for funksjonshemmede og kronisk syke. Jeg tviler at mange vil flokke under en slik fane, om noen.
Dette danner et bedritent utgangspunkt for organisasjonen vi alle er knyttet til, og jeg håper NSO vil kjenne dette som en spiss stein i skoen i tiden som kommer. For er ikke en slik organisasjon nettopp til for å særlig verne om interessen til dens mest utsatte og marginaliserte medlemmer?
Axel Munthe-Kaas Hærland, journalist i Universitas5 kommentarer
dersom "alle" er einige om det kvifor er det då ikkje innført ? Evt, hadde det hatt stor forskjell om NSO hadde det i arbeidsprogrammet eller ikkje?
Mitt inntrykk av debatten var at alle var enige med intensjonen i forslaget, men det var på grunn av uenighet rundt hvorvidt saken burde prioriteres i 2011 at forslaget falt.
Å mene at det ikke vil utgjøre en forskjell om NSO har det med i arbeidsprogrammet eller ikke viser svært liten tillit til gjennomslagskraften til landets nasjonale studentorganisasjon.
Jeg tror muligheten for Unge Funksjonshemmede å få politisk gjennomslag har blitt betydelig forverret på grunn av mangel på vilje hos NSO til å prioritere saken.
Som journalisten påpeker, er det ganske absurd at trikkerabatt for studenter over tretti kommer til å bli priotert over studiefinansiering for funksjonshemmede. Sistnevnte sak handler faktisk om å sikre reell rett til utdanning.
Dette var en nok så farget diskusjon.. NSO fikk liksom ikke ordentlig rett til å svare. men men.. Hva kan man forvente under "debatt"? Her er det vel bare å skyte fra hofta uten å tenke på å gjøre dette ordentlig?
Er det noen smo stopper NSO fra å svare?
Først en liten disclaimer: Jeg er ikke representant for NSO men jeg var delegat på stiftelsesmøtet og satt i redaksjonskomiteen for Arbeidsprogrammet. Så en liten faktaopplysning; det står ingenting om trikkerabatt i arbeidsprogrammet. Det som konkret står som et punkt er at "NSO skal arbeide for et bedre kollektivtilbud, med studentrabatter uavhengig av alder." Dette er bare en av mange arbeidsoppgaver som står beskrevet i arbeidsprogrammet til NSO 2010-2011, og det anbefales at man tar en titt på dette dokumentet på NSOs nettsider om man ønsker å debattere dette videre.
Et arbeidsprogram skal i undertegnedes øyne være gjennomførbart. Dette er grunnen til at man må prioritere tøft mellom de oppgavene man anser som de viktigste det kommende året. Dette var også grunnen til at forslaget om støtte til funksjonshemmede ble tatt ut - fordi man anså andre arbeidsoppgaver som mer prekære det kommende året. Her er det viktig å huske at arbeidsprogrammet skal være gjennomførbart - og at det skal være rom for også å jobbe med andre saker, som f.eks. studenter med funksjonsnedsettelser. Det at en sak ikke er nevnt i arbeidsprogrammet betyr ikke at den er viktig, det betyr bare at denne oppgaven ikke har topp prioritet det kommende året.
Undertegnede stemte selv i mot punktet om kollektivrabatt og mange andre forslag, av samme grunn som tidligere nevnt, nemlig at arbeidsprogrammet skal være en tøff prioritering av oppgaver det kommende året. Jeg kan derfor ikke stilles ansvarlig for at et slikt punkt likevel ble tatt med og jeg stiller meg ikke bak at dette bør være en hovedprioritet det kommende året. Dette er dessverre en av ulempene med demokrati, at man ofte ikke evner å prioritere. Da ender man opp med noen litt snåle vedtak hvor mange gode intensjoner blir tatt inn uten refleksjon om de virkelig fortjener en så høy prioritet. Grunnen til at studenter med funksjonsnedsettelser ikke er nevnt i arbeidsprogrammet er derimot fordi bl.a. redaksjonskomiteen var tydelig på at de hadde prioritert tøft i sin innstilling og at forslaget derfor måtte vike for andre forslag.
Dermed handler ikke denne debatten om at NSO har skutt seg selv i foten. Det viser derimot at organisasjonen enkelte ganger tør å prioritere, noe jeg mener er et sunnhetstegn. Man kan selvsagt være politisk uenig i de prioriteringer som blir gjort, men da er det på tide å ta et oppgjør med seg selv og spørre om man kanskje burde engasjert seg litt i denne debatten før organisasjonen fattet sitt vedtak. I Norge har vi gode tradisjoner for å sitte igjen i etterkant og sutre over avgjørelser som har blitt tatt. Noen har derimot hatt den tøffe oppgaven å ta avgjørelser på vegne av andre. Disse har også hatt en tanke rundt helheten til målsetningene og styringsdokumentene til organisasjonen.
