Det finnes en mengde gode argumenter for å utdanne imamer ved Universitetet i Oslo. Politisk klarsyn og vilje, er derimot mangelvare.

2010-04-28

Spør en hvilken som helst politiker om innvandring i forbindelse med kriminalstatistikker eller terrorisme. De vil kjempe om å mene mest og være strengest. Spørsmålet om et senter for islamske studier, som en del av en statlig imamutdanning, viser derimot med all tydelighet at konkrete integreringstiltak blir møtt med en kald skulder. Det kan koste stemmer å gå motstrøms.

Per 2008 bodde det drøyt 163 000 innvandrere og norskfødte med foreldre fra land der Islam er hovedreligion i Norge. Muslimske trossamfunn teller over 92 000 medlemmer. Integreringsutfordringene knyttet til muslimsk innvandring får stor oppmerksomhet i media, noe politikere vet å utnytte. Begreper som snikislamisering forgifter den norske og europeiske offentligheten. Det er derfor både gledelig og riktig at teologidekan Trygve Wyller tar til orde for at muslimsk religiøs utdannelse bør skje innen rammene av det norske utdanningssystemet. Det Wyller foreslår er ikke at det skal opprettes et profesjonsstudie for norske imamer, men at islamske studier som kan brukes som en del av en imamutdannelse, gjennomføres ved Universitetet i Oslo (UiO). Dessverre blir han stående skremmende alene.

Imamer som arbeider i moskeer rundt omkring i landet er stort sett utdannet i utlandet, og imigrerer på den såkalte spesialistkvoten, for mennesker med særskilt kompetanse. Moskeene er ikke bare et sted for bønn, men også det viktigste dagligdagse samlingsstedet for muslimer fra hele verden. Autoriteten imamene besitter i forbindelse med etikk- og moralspørsmål er udiskutabel. Det muslimske samfunnet trenger ledere med kjennskap til norske forhold i tillegg til den religiøse kompentansen. Å etablere et islamsk studieprogram ved UiO vil øke kontaktflaten mellom de religiøse miljøene, alt innenfor en norsk kontekst, med prinsipper om forskningsfrihet og uavhengighet som hovedpilarer. Et slikt forskningsmiljø vil utvilsomt stimulere til en utvikling av islam innenfor rammene av et demokratisk samfunn.

Det er imidlertid ikke første gang et slikt forslag skaper politisk hodebry for makthaverne. I 2007 fremmet et utvalg under ledelse av tidligere prorektor Haakon Benestad et liknende forslag. Initiativet ble ignorert og nedprioritert med henvisning til økonomi og «faglige prioriteringsprosesser». Det har altså eksistert vilje og initiativ fra fagmiljøene i lang tid. Saken ligger nå for andre gang til behandling i universitetsstyret. La oss håpe at politiske hensyn ikke blir rådende i beslutningsprosessen. Det er nemlig ikke overraskende at leder av Kirke-, utdannings- og forskningskomiteen, Marianne Aasen, avviser Wyllers forslag. Å inkludere fremtidige ledere av muslimske trossamfunn i den akademiske familien, er dårlig valgflesk. Arbeiderpartiet har de siste årene vist en grumsete side av seg selv ved å ta til orde for internering av asylsøkere og annen retorikk tidligere forbeholdt populistene i Fremskrittspartiet (Frp). Kampen om stemmer har ført til et hardnet debattklima hvor modige stemmer som Trygve Wyller i beste fall blir ignorert. Aasens avvisning av forslaget er unnvikende og fylt av politisk tåkeprat. Spørsmålet om islamske studier ved UiO fortjener politikere som evner å se større sammenhenger, ikke stemmefiskere i Frp-dammen.

Dag Grytli, journalist i Universitas