Hodeløst løft
Tiden for gjenopprettelse av gammel skade har omsider kommet til regjeringens kontorer.
; "Regjeringen har lenge vært ute og kjørt på utsettelsens farlige vei.")
Regjeringen har lenge vært ute og kjørt på utsettelsens farlige vei.
Stortingsmelding nr. 20 (2004 –2005), som lyder det noe ny–nietzscheanske navnet «Vilje til forskning» setter ambisiøse mål for å gjøre Norge til en ledende forskningsnasjon.
Regjeringen foreslår å øke offentlig forskningsinnsats til én prosent av BNP, noe som vil kreve en realvekst på 5,8 milliarder kroner frem mot 2010. For å nå OECD–målet om en nasjonal forskningsinnsats på 3 prosent, må næringslivet øke sin satsning med to prosent av BNP som tilsvarer 23 milliarder kroner.
I dag, 19 år etter at Stortinget først vedtok at Norges satsing på forskning og utvikling (FoU) skulle opp på OECD nivå på 2,3 prosent av BNP innen 2005, ligger Norge på 1,89. I alle disse 19 årene har regjeringen vanskjøttet norske OECD–ambisjoner, og i 2003 hadde vi ifølge SINTEF–direktør Gunnar Sand bare kommet latterlige 0,12 prosent nærmere målet.
I 2002 kom Norges forskningsråd frem til at forskningsinnsatsen måtte økes med 3,6 milliarder hvert år i perioden 2003 til 2005 dersom målsettingen om å nå OECD–nivået skulle oppfylles. Men i budsjettet for 2005 bevilget regjeringen 14,2 milliarder kroner og i 2003 13,8 milliarder til forskning, noe som over en toårsperiode representerte en økning i bevilgningene på 0,4 milliarder.
Stortingets tale var i 2001 uansett klar: Norge skulle opp på OECD–nivå innen 2005. Men da statsbudsjettet for 2005 ble lagt frem i november, uttalte NIFU–forsker Egil Kallerud at det så ut til at luften gikk ut av ballongen i det siste året i arbeidet mot å nå OECD–målsetningen, og at 2005 blir det dårligste året i denne femårsperioden.
I tillegg til økonomiske målsetninger slår den nye forskningsmeldingen fast at regjeringen ønsker å øke antall stipendiater og postdoktorstillinger. Også dette er gammelt nytt. For mens Stortingets plan var å opprette 350 stipendiatstillinger per år fra 2004 til 2007, foreslo regjeringen i statsbudsjett for 2005 å opprette skarve 100 stillinger. Forskerforbundet raste. Kutt gir dårligere forskerrekruttering og det er ikke gjort over natten å skaffe forskningskompetanse. Allerede i 2003 lå rekrutteringen langt på etterskudd i forhold til målsetningen og NIFUs anbefalinger.
Én ting er om regjeringen har vilje til å øke bevilgningene til OECD–nivå innen 2010, regjeringen har nemlig lenge vært ute og kjørt på utsettelsens farlige vei: Problemet er at måltallet vokser i takt med industrilandenes satsinger. Norge står dermed i dag overfor et formidabelt økonomisk løft for å komme opp på OECD–nivå.
En helt annen ting er om regjeringen gjennom sin hodeløse forskningspolitikk har svekket norsk forskning så kraftig at det trengs nitten nye år før vi kvalitativt puster OECD i nakken. For kompetanse er det Norge trenger når OECD–milliardene skal omdannes til forskningsresultater. Lykke til.
