Hvor ofte må vi oppleve at studenttillitsvalgte neglisjerer de mest alvorlige saker før vi får oss egne studentombud?

2010-04-14

Vi studenter er alene om å ikke ha et ombud som jobber for å ivareta våre rettigheter. Studerer vi i et helseskadelig læringsmiljø er det ikke godt å vite hvor vi skal henvende oss. Skoleelever har elevombud, og alle arbeidsplasser har egne verneombud. Det i det minste godt vi har frittalende studenttillitsvalgte som til de grader viser hvorfor vi studenter så sårt trenger våre egne ombud.

17. mars skrev Universitas at 11,1 prosent av studentene som ble spurt i en undersøkelse ved Norges Musikkhøgskole (NMH) hadde opplevd, eller observert at medstudenter har fått uønsket seksuell oppmerksomhet. 2,4 prosent hadde opplevd det selv, og i 71,4 prosent av tilfellene ble det opplyst at det var lærere som hadde kommet med tilnærmingene.

Leder i Studentutvalget ved NMH Jo Fougner Skaansar ønsket imidlertid å legge frem sin personlige tolkning av undersøkelsen. De som har observert tilfellene av seksuell trakassering kan ha «misforstått det som faktisk skjedde». I et debattinnlegg 24. mars beskriver Skaansar det han mener er «pinlig spekulativ journalistikk». Det er ikke mulig å vite om det har forekommet seksuell trakassering ved NMH ettersom undersøkelsen ikke «gir rom for gradering, eller utdyping av svaret». «Det kan ganske enkelt være et blikk fra en medstudent, eller lærer (…) eller et lite klaps på baken», skriver Skaansar.

Det Skaansar beskriver er ulovlig. Likestillingsloven forbyr seksuell trakassering og pålegger virksomhetsledelsen, også ved universiteter og høyskoler, å forebygge og hindre slik trakassering. Og med seksuell trakassering menes nettopp «uønsket seksuell oppmerksomhet som er plagsom for den oppmerksomheten rammer».

Men kan man egentlig klandre Skaansar for slike uttalelser? Studenttillitsvalgte har jo ingen forutsetning for å vite hvordan man skal behandle slike saker. De har verken kunnskap eller kapasitet til å holde seg oppdatert på studentenes hullete lappeteppe av et rettighetsvern. Alvorlige HMS- og arbeidsmiljøsaker må følges opp, og det finnes sjeldent enkle løsninger. Men studenttillitsvalgtet sitter kun i korte perioder. Avdekkingen eller oppfølgingen av slike saker blir dermed langt utenfor deres rekkevidde. Erfaringer fra Universitetet i Oslo det siste året viser at jo mer alvorlig sakene er, jo svakere blir kritikken fra de tillitsvalgte.

I Sverige har man tatt seg råd til å lovfeste arbeidsmiljøet for studenter, og man har egne studentombud. I Norge har forslaget blitt fremmet i over et halvt århundre. Universitas skrev første gang om behovet for studentombud i 1948. Argumentet til daværende Studenttingetsformann Arve Solstad er like gyldig nå, som da. «En kan ikke forvente at et studentutvalg skal ha eksperter på alle de felter en ombudsmann må dekke.»

Under rektorvalgkampen nåværende UiO-rektor Ole Petter Ottersen inn for at det opprettes et studentombud ved Universitetet i Oslo. I førsteutkastet til universitetets strategiske plan for de neste ti årene var imidlertid ikke ordet studentombud nevnt. Studentparlamentet har imidlertid lagt inn forslaget på nytt i et høringssvar. UiO har på ny fått muligheten til å gå foran og vise vei. Etter over et halvt århundre med debatt er det virkelig på tide.

Anders Mathias Johansen, redaktør i Universitas