Norske studenter har det godt. Og de vet det. Det er grunnen til at ingen møter opp for å demonstrere for mer penger.

2010-03-24

Gå på en tilfeldig valgt bensinstasjon i Norge. Spør en bilist om han eller hun synes det er helt OK å betale en masse avgifter til staten for å kjøre bil. Er svaret nei? Gå deretter inn på et helt tilfeldig norsk sykehus. Spør en sykepleier og han eller hun synes lønnen er høy nok. Er svaret nei? Gjør så følgende: Gå inn på et helt tilfeldig norsk universitet eller en høyskole. Spør en student om han eller hun synes utbetalingene fra Lånekassen hver måned er nok for å «overleve». Er svaret nei? Er du overrasket over at svaret er nei? Hvordan kan svaret bli ja?

Hva viser dette? Det viser at mantraet til det som var ment som humor foran stortingsvalget i 2005 – det politiske parti, som lovte at alt skal bli bedre, er høyst eksisterende i den norske samfunnsdiskursen. Og det er det som er problemet til studentorganisasjonene. Kampsaken for studentorganisasjonene, å få utbetalt studielån i den såkalte ellevte måneden av året, er ikke lenger noen viktig sak for den jevne student. Kanskje den aldri heller har vært det.

Norge er verdens beste land å studere i. Vi betaler ikke skolepenger. Ved å få en karakter som ikke er dårligere enn E på eksamen, får norske studenter tilbake nesten halvparten av støtten som blir utbetalt. Norske studenter har tilgang på boliger som er billigere enn boliger på det private markedet. Norske studenter har tilgang på de nyeste pcene, oppdaterte bibliotek og moderne undervisningsutstyr, blir subsidiert i kollektivtransporten og kan trene på treningsstudio for knapt hundre kroner i måneden. Etter det går studentene på puben og drikker øl til kostpris. Hva gjenstår da?

Det er i utgangspunktet ikke vanskelig å forstå hvorfor elleve måneders studiestøtte har vært en viktig sak for studentorganisasjonene, rent prinsipielt, av den grunn de fleste studenter har undervisning og eksamener til ut i juni måned. Men det spørs om dette kravet etter hvert kun er blitt til en, ja, prinsippsak, og at de realpolitiske målene i en slik kampsak har forsvunnet.

Norske studenter vet at de befinner seg i et av, om ikke det beste, utdanningssystemene i verden. Og for å gjøre det bedre, altså øke støtten til studentene, da må det kuttes andre steder. Det er det som kalles fordeling av fellesskapets midler, såkalte prioriteringer.

Den labre interessen for demonstrasjoner av ulikt slag handler om at studenter synes det er viktigere å prioritere andre ting. At mange faktisk synes at den perfekte kombinasjonen er studier og deltidsjobb. At man heller skulle arrangert demonstrasjon for å få økt taket på hvor mye man kan tjene før stipendet blir spist opp.

Men norske studenter mener nok også at det viktigste er at trikken går til rett tid og at bestemor har sykehjemsplass.

For det handler om prioriteringer.

Amund Trellevik, journalist i Universitas