; "ILLUSTRASJON: Julis Vidarssønn Langhoff")
ILLUSTRASJON: Julis Vidarssønn Langhoff
Hvor ble det av engasjementet?
Nesten ingen møtte opp på forrige ukes studentdemonstrasjoner mot regjeringens løftebrudd. Studentpolitikerne må ta ansvaret.
Studentene mangler noen som kan engasjere og mobilisere dem.
Ute i Europa er studentprotester noe helt annet enn det de er her til lands. Siden Bologna-prosessen ble startet opp i 1999, har vi sett okkupasjoner av universiteter i Østerrike, storstreiker i Frankrike og opprør i Romas gater. Der ute er oppmøtet på demonstrasjonene på det meste over millionen. Vi er jo stort sett alltid litt mer beskjedne her til lands, men det vi så i Oslo forrige uke må være en bunnotering, selv til Norge å være. For vi har faktisk en viss tradisjon for studentdemonstrasjoner, vi òg.
Europa har med ujevne mellomrom hatt store studentdemonstrasjoner siden 1960-tallet. I Norge fulgte vi litt tregere etter, men siden 1970-tallet har også vi hatt demonstrasjoner som har blitt lagt merke til. Hver gang utdanningssektoren har blitt presset, har studentene tatt til gatene og protestert. Det er et ofte hørt argument at engasjementet var større blant studenter før i tiden, men en av de større demonstrasjonene her til lands ble gjennomført så sent som i 1993. Da var 15 000 studenter i Oslos gater for å kreve sin rett. Og de fikk den. Til og med i 2007, for bare tre år siden, klarte man å mobilisere 2000 studenter til å troppe opp foran Stortinget. Ironisk nok var man den gangen, som nå, skuffet over oppmøtet. For når vi i 2010 bare klarer å skrape sammen drøyt 50 studenter til å stå foran Stortinget, uten særlig vilje til engang å starte noen spede kamprop, da er noe galt. Men hva?
Svaret er at studentene mangler noen som kan engasjere og mobilisere dem. Selv om det ikke var spesielt imponerende demonstrasjoner noen steder i landet, er det en klar forskjell på oppmøtet i Bergen og Trondheim kontra oppmøtet i Oslo. Forskjellen kan enkelt skrives tilbake til at i Bergen og i Trondheim tok lokale studentpolitikere ansvar, og i Oslo gjorde de det ikke. Hvis studentpolitikerne nasjonalt også hadde tatt ansvar, kunne demonstrasjonene ha blitt av en helt annen karakter. De kunne virkelig ha blitt lagt merke til. Vi trenger studentpolitikere som kan virke samlende og som studenter flest kan identifisere seg med. På internettsidene sine reklamerer Norsk studentunion (NSU) med at de er blitt kåret til de nest beste lobbyistene på Stortinget, og det er jo flott, men det virker nesten som de glemmer at dette bare er den ene siden av saken. Det hjelper ikke å være flink til å jobbe opp mot politikere, hvis du ikke samtidig kan mobilisere de brede lag og vise at du faktisk har noen i ryggen.
Om regjeringens løftebrudd når det kommer til studiestøtte har valgforsker Frank Aarebrot uttalt at han «ikke kan komme på et liknende tilfelle hvor regjeringen har forhandlet bort en sak de i utgangspunktet var enige om». Hvis studentorganisasjonene hadde tatt på seg å arrangere en anselig demonstrasjon, og virkelig trommet sammen studentmassene, ville politikerne blitt tvunget til å svare tydeligere på løftebruddet. Hvis studentorganisasjonene hadde arrangert ordentlige debatter om saken, kunne de offentlig stilt regjerningspolitikere til veggs. Men å kreve plass i det offentlige rom er det tydeligvis ingen som har viljen eller evnen til å gjøre. Hadde man klart det, hadde kanskje de nest beste lobbyistene i Norge evnet å få presset gjennom en sak som alle i utgangspunktet var enige om.
Hallvard Østtveit Barbogen, journalist i Universitas3 kommentarer
Hvor blir det av Oslo-engasjementet? Jeg kan slutte meg til det meste i kommentaren til Barbogen i Universitas. Som sentral deltaker i 1993, under "Hernes må fjernes", vil jeg bare legge til noen erfaringer fra den gang. For det første så hadde vi aldri fått gjennomslag for økt stipendandel den gangen om ikke vi til slutt hadde fått med Oslo-studentene. Faktisk gikk jeg ut i Universitas den gang, i kraft av min posisjon som leder i NSU-Bergen og sa at Oslo-studentene var slappe. Uansett hva som tilslutt fikk de ut på gatene så forble de ikke slappe. Og flere enn 15 000 studenter marsjerte gjennom Karl Johan høsten 1993. Det andre innspillet mitt er om demonstrasjon eller lobby gir gjennomslag. Vi hadde samme diskusjon dengang. Men i ettertid synes det helt klart at når over 60 000 elever og studenter over hele Norge, i en periode på fem-seks uker gikk ut i gatene, så var lobbyarbeidet etterpå rimelig greit... La oss uansett håpe at studentene kommer seg ut på gatene i Oslo igjen og stiller sine rettmessige og betimelig krav. Dagens krav er like legitimt som i 1993.
Både Arvid Ellingsen og Barbogen har gode analyser her! Som en av de fremste studentlederne under studentopprøret i 1993 ( no.wikipedia.org/wiki/Studentoppr%C3%B8ret_i_1993 ) vet Arvid Ellingsen at det er svært viktig å engasjere og moblisere studentene i Oslo. Det er mulig å kjøre studenter med buss ifra de andre byene i Oslo, men det er først og fremst viktig å få engasjert studentene i Oslo til kamp for sitt liv som student. Og som Arvid Ellingsen sier så er det mye lettere å lobbe for en sak som stortingspolikere og media ser at både studenter og andre er opptatt av!
Debattinnlegg til papirutgåva kan sendast til universitas@universitas.uio.no.
