Universitetet i Oslo (UiO) stigmatiserer potensielle studenter ved å la saksbehandlere drive psykologvirksomhet under klagebehandlingen.

2009-11-11

Det er en grunnleggende menneskelig egenskap å foreta vurderinger av andre mennesker, kanskje særlig overfor de man ikke kjenner. Man bedømmer, måler, betrakter og gjør seg opp en mening om de fleste. Og det er forståelig at også saksbehandlerne ved UiOs opptakskontor har behov for å foreta en vurdering av de menneskene de møter over telefonen hver dag.

Men at de nevnte saksbehandlerne kan stemple søkere som har fått avslag på sin søknad ved UiO som psykisk ustabile, etter en enkel telefonsamtale, er tvilsomt på flere måter. Det faller på sin egen urimelighet at en ufaglært som jobber i en offentlig institusjon skal ta på seg rollen som hobbypsykolog. Et innlysende faktum for de aller fleste, men kanskje ikke for studiedirektør Monica Bakken.

Studiedirektøren ved UiO forsikret i forrige utgave av Universitas at det er viktig for opptakskontoret å handle riktig og innenfor rammene av lovverket. Hun lover også at skjemaet hvor «psykisk ustabil» er en egen avkrysningsboks, nå skal vurderes på nytt. Hadde det ikke vært naturlig å vurdere lovmessigheten av dette skjemaet før det ble tatt i bruk? Og hva vil egentlig skje dersom Bakken og kompani bestemmer seg for at skjemaet ikke strider med Helsevernloven? Er det da greit å la en telefonsamtale bestemme den mentale tilstanden til søkerne? Det er fortsatt en høyst betenkelig praksis, som ikke burde vurderes, men faktisk opphøre å eksistere.

Det er noe som skurrer med Bakkens begrunnelse for skjemaet. Hun hevder at det brukes av sikkerhetsmessige årsaker. Men ved å kaste et kjapt blikk på det nevnte skjemaet, oppdager man fort at det allerede finnes et eget punkt for «trusler, beskyldninger og lignende». For all del – det er forståelig at de ansatte ved opptakskontoret trenger en form for sikkerhetsgaranti. Det kan likevel virke som at Bakken setter et likhetstegn mellom mental helse og truende oppførsel, når hun i forrige utgave av Universitas hevder at punktet om psykisk ustabilitet er til for de ansattes sikkerhet. Mener hun at samtlige av de som sliter med psyken er voldelige? Å tegne et slikt likhetstegn er både naivt og stigmatiserende.

Det er selvsagt ingen reell medisinsk diagnose saksbehandlerne gir søkerne, men det er likevel et stempel som følger med den enkelte gjennom klageprosessen. At søkeren som har fått avslag på søknaden sin verken blir informert om den «psykologiske» vurderingen som blir tatt, og heller ikke har noen form for klagemulighet på vurderingen, virker i strid med personvernet og minner mest om en stygg form for maktbruk. Hvordan ville samfunnet vårt sett ut dersom alle offentlige institusjoner i landet skulle innføre samme praksis? Da ville trolig en langt høyere prosentandel av befolkningen blitt karakterisert som ustabile.

Misforstå meg rett. All ære til saksbehandlerne ved «klagekontoret» som hver dag må møte sinte, frustrerte – og kanskje av og til ustabile – søkere. De gjør en jobb som til tider kan fremstå som høyst utakknemlig. Og det er kanskje hensiktsmessig å gi saksbehandlerne muligheten til å gjengi sin opplevelse av søkerne. Men bedømming av mentale helsetilstander burde likevel overlates til de som vet hva de snakker om.

Marie De Rosa, journalist i Universitas