;)
Hell i uhell
Så måtte det altså en sexskandale til for at studenters arbeidsmiljø kom på dagsorden.
Et læringsmiljø uten mobbing og sextrakassering burde ikke koste for mye.
Å finne lyspunkter i en real sexskandale er ikke videre enkelt, men vi prøver oss likevel: Stipendiatene som ble sextrakassert ved Det odontologiske fakultet, slik Dagbladet har fortalt oss over flere forsider, kunne vært enda mer rettighetsløse. De kunne vært studenter.
Jovisst, et miljø preget av kåtskap i kriminell forstand har også gått utover studentene, men det er betegnende for rettighetssituasjonen at det er diskrimineringen av ansatte stipendiater som utløser alarm, rapportering, granskning og liknende. Tragiske skjebner fanget som ofre i et underdanig maktforhold til en overordnet kollega vet i det minste hva de formelle kanaler er. Og slik ble Universitetet i Oslos hovedverneombud Mette Børing tabloidkjendis for en uke.
Men hvor skal studentene henvende seg? Vi har nemlig noen slags rettigheter i form av utvannede prinsipper om læringsmiljø, der vi har krav på en rekke ting innenfor det fysiske og psykiske læringsmiljøet. Men kun «så langt det er mulig og rimelig», som det står i Universitets- og høyskoleloven, § 4-3. Hva som er «mulig og rimelig» er ikke så greit å si, ettersom det så godt som aldri blir prøvet av verken Arbeidstilsynet eller domstolene. Men når det gjelder det fysiske arbeidsmiljøet, vet vi i hvert fall at det er økonomisk umulig å gi studenter samme vern som ansatte, på grunn av et vedlikeholdsetterslep i milliardklassen som vil kreve en haug med finanskrisepakker å fikse.
Et læringsmiljø uten mobbing og sextrakassering burde dog ikke koste for mye. Men om vi så inntar den minst kravstores rolle, og erklærer oss fornøyde med de rettighetene vi har som studenter, er det betimelig å spørre: Vet vi hva disse rettighetene består i? Vil den jevne student vite hvem man skal henvende seg til hvis en blir utsatt for et eller annet angrep på læringsmiljøet?
«Systemet med et læringsmiljøutvalg på hver skole, og Arbeidstilsynet som tilsynsmyndighet, fungerer ikke» uttalte Per Anders Langerød, leder av Norsk Studentunion i fjor. Det viste seg at Arbeidstilsynet ikke hadde gjennomført så mye som en stikkprøve ved UiO siden 2005. Det ble hevdet fra flere hold at studenter nesten aldri klager til læringsmiljøutvalg eller Arbeidstilsynet fordi vi ikke har kunnskap om egne rettigheter og systemet som skal ivareta oss. Og Arbeidstilsynet er ikke så interessert heller. De siste femten årene har de hatt en haug med kampanjer, blant annet rettet mot bakeriene, verkstedbransjen, trygg truckføring, og så videre, mens ansvaret som tilsynsmyndighet for studentene er neglisjert.
UiO er nå i ferd med å ta ansvar, og skal iverksette seks tiltak, hvorav den viktigste synes å være opprettelsen av en egen telefonlinje for enkelthenvendelser vedrørende trakassering. Mens lovgiver og Arbeidstilsyn sover i timen, får vi håpe at UiO-ledelsens årvåkenhet er tilstrekkelig, og at nevnte varslingstelefon er godt bemannet, med et godt blestet telefonnummer. For dersom telefonen ikke begynner å kime med studenthenvendelser, er det sannsynlig at mørketallene forblir store, og at trakasserte studenter først og fremst får oppmerksomhet dersom ansatte beskyttet av arbeidsmiljøloven lider samme urett.
