Så det er sagt: Dette ble ikke valgkampen hvor forskningen endelig havnet i brennpunktet.

2009-09-09

Det var naivt å tro akkurat det. Spesielt i en høst hvor taburettspørsmålene har tatt så grotesk mye plass at det har vært trangt om plassen til faktiske saker. Rektor Ole Petter Ottersen har lansert uttrykket «Nærhetens despoti» som en årsak til at sektoren vår ikke vinner fram på bekostning av de mer håndfaste valgkampsakene. Til det kan vi føye til at de som er brennende opptatt av temaet får sin dose debatt i sitt Morgenblad, sin Aftenpost eller sin Klassekamp.

Man kan til og med hevde at den manglende medieoppmerksomheten ikke trenger å være så viktig. At det kan ses på som gammelt, godt nytt at forskning er såpass ukontroversielt at Pål T. Jørgensen ikke åpner partilederutspørringene på TV2 med å nagle politikerne på forskningsgarantier. Det finnes ingen partier som kan få sektorens talsmenn til å ralle om en «rasering» av norsk forskning og høyere utdanning, eller som for eksempel varsler en privatisering av Høgskolen i Bodø. Arbeidet med å sikre studenter og forskeres fremragende framtid kan like gjerne foregå i fredstid.

Men det høres ikke sånn ut når man lytter til universitetsrektor Ole Petter Ottersen. Han har varslet at politikerne nå skal få høre det - at studentene og de ansatte mer enn noen annen gang står sammen om krav om mer frie midler. Og at det haster.

Om universitetssektoren har rett i sin elendighetsbeskrivelse hva gjelder pengemangel, kan det være en idé å rope varsku, i stedet for å hviske det. Det er et flaut misforhold, både hos rektor Ottersen og i akademia generelt, mellom hva man sier og hvor høyt man sier det. I forrige ukes Universitas kom Ottersen nesten med et ultimatum om at han ikke vil ta imot flere studenter før bevilgningene har økt kraftig. Det hadde vært forfriskende å se ham ta steget fullt ut: Ikke én student til før det skjer.

Også den partipolitiske berøringsangsten har preget akademia inntil nylig. Aktører som Bjarne Hodne i Forskerforbundet og generalsekretær i Universitets- og høyskolerådet Ola Stave gikk på søndag ut i Aftenposten med ramsalt kritikk av Arbeiderpartiet. Norges største parti mangler interesse for sektoren og de gjør seg utilgjengelige, var meldingen. Slike utspill høres, da de går korteste vei til oppmerksomhet: Konflikt. Når både politikere og akademikere nøyer seg med å rope i kor at forskning er viktig, at bevilgningene må økes, høres de av en eller annen grunn nokså enige ut.

Det er meget mulig at det beste er å trappe opp det nitidige arbeidet med alliansebygging, jobbing og lobbing overfor politikerne. Men dersom institusjonene virkelig er på vei til å bli uthulet av ressursmangel, er det på tide å endre taktskifte også i det offentlige rom. Ottersens initiativer til debatt er lyspunkter i så måte - måten å få politikere til å bry og forplikte seg er å få dem til å tenke på og snakke mer om sektoren. Men viktigere: Slutt med den lunkne sutringen. Gå i strupen på de politiske miljøene som viser manglende interesse for området. Landets to største partier er gode steder å starte. Knytt krav til konkrete «hullete veier» i stedet for å gå rett til mirakelkuren frie midler. Undervisningstilbud og forskningsmateriell er gode steder å lete etter eksempler. Still ultimata. Inntil det skjer, er det vanskelig for både politikere og hvermannsen å tro på krisehviskingen.

Andreas Slettholm • Filip Roshauw