; "Illustrasjon: Julius Vidarssønn Langhoff")
Illustrasjon: Julius Vidarssønn Langhoff
Politisk tannpine
Når studenter ser seg nødt til å trekke tenner framfor å reparere dem, bør det gi kraftig ising i alle 169 tanngarder på tinget.
Rikspolitikerne bør skamme seg når de ser hva kombinasjonen av lav Lånekasse-støtte og dårlig utbygde tannhelseordninger fører til for studentene.
Å spise nøtter er ingen spøk. Det fikk psykologistudent Knut Haavard Kløvfjell erfare da han måtte ut med 8000 kroner for å fikse en brukket tann. Som Universitas skrev i forrige uke hadde heldigvis Kløvfjell ressurssterke foreldre som kunne hjelpe ham med tannlegeregningen. Men langt fra alle studenter har slektninger med penger å avse, og en så høy regning vil for enhver student være et mareritt å få deisende i fanget.
Studenter frykter tannlegen. Ikke fordi vi er redde for tannlegestandens boring og trekking, men fordi vi er gruer oss til regningen som kommer etterpå. Ola og Kari Student gis et så dårlig (les: dyrt) tannhelsetilbud at de heller velger å trekke ødelagte tenner enn å fikse dem.
Vi har så visst ikke vondt av å leve sparsommelig mens vi studerer. Snarere tvert imot. Men samtidig kan heller ikke velferdsstaten Norge være bekjent av at man som student i Oslo ikke kan ta seg råd til å reparere tennene i frykt for å måtte leve på makaroni og ketchup resten av semesteret.
Med fullt lån og stipend mottar man 87 600 kroner i studiestøtte per år. En tannlegeregning på 8000 utgjør nær 20 prosent av det en fulltidsstudent mottar fra Lånekassen hvert semester. Slike beløp kan de færreste studenter klare på stående fot. At en 22-åring ikke ser noen annen løsning enn å fjerne tenner han egentlig skal ha livet ut, må tas på alvor.
Få land matcher Norge på offentlig velferd. Nettopp derfor er det merkelig at studenters tannhelsetilbud i en årrekke har fått stå som en stygg, svart flekk på den norske velferdsstatens hvite kjole. Og akkurat derfor bør rikspolitikerne skamme seg når de ser hva kombinasjonen av lav Lånekassestøtte og dårlig utbygde tannhelseordninger fører til for studentene.
Størrelsesmessig er Studentsamskipnaden i Oslo (SiO) på nivå med Ålesund kommune. Mens man i jugendbyen lever i et tannhelsemekka, og kan velge blant 13 offentlige og rundt 30 private tannleger, har SiO i dag kun to tannleger som prøver å dekke et behov hos samskipnadens 40 000 studenter. Sammenligningen er kanskje ikke helt rettferdig, men fungerer godt for å illustrere manglende dekning i tannhelsetilbudet hos SiO.
Begredelig tannhelsetilbud og til tider månedslange køer hos SiO er i hovedsak ikke samskipnadens skyld. SiO makter naturlig nok ikke å gi alle studenter et tilbud. Derfor må offentlige reguleringer til, og tiltak må settes i gang nå, før studenters tenner bokstavelig talt råtner på rot.
Endelig virker det nå som de folkevalgte på Stortinget er villig til å ta tannhelsen til unge mennesker i utdanning på alvor. Flere partier sier de vil gå inn for en reform som vil gi en makspris på tannbehandling på 2500 kroner i året. Det er godt nytt. Men samtidig skal vi som studenter huske på at de partiene som nå slår et slag for studenters hvite smil er de samme som desperat ønsker vår stemme ved valget om knappe to uker. Når politikerne nå lover å tette studenters tannhelsehull forventer vi handling – ikke mer valgflesk og nye løftebrudd.
2 kommentarer
Jeg bruker SiO og har ingenting å si på kvalitet. Jeg synes det er kjempebra at det finnes et litt rimeligere tilbud til studenter, og var forberedt på å gå til dyr privattannlege. Har aldri hatt noe problem med å bestille time, men har heller ikke hatt noe akutt behov. Kanskje jeg bare var heldig.
Har også på følelsen av at man kanskje har feilprioritert hvis man ikke har råd til tannlege... For ikke å nevne at de fleste akutte situasjoner som regel er et resultat av manglende vedlikehold i utgangspunktet, sikkert både pussing og tannlegebesøk. Sett av 1500 i året til tanntråd, munnskyllevann og et kontrollbesøk. Hvor mange øl tilsvarer dette i uka?
Tannpirker.
