;)
Nei til fargerikt fellesskap
Det må ryddes opp i studentpolitikken: Dropp fakultetslister og innfør sperregrense!
Studentparlamentet i Oslo kan på mange måter karakteriseres som et «mindretallstyranni».
Alle de elleve listene som stilte i årets studentparlamentsvalg fikk inn minst én representant. På Universitas’ grafikk over mandatfordelingen i det nyvalgte parlamentet, var det nesten vanskelig å finne en farge som kunne representere hver liste. Regnbuen inneholder som kjent sju farger, ikke elleve. Resultatet ble en stygg, sausete og uoversiktlig grafikk. Nesten like sausete og uoversiktlig som Studentparlamentet (SP) selv. Er det rart at bare 12,3 prosent av studentene ved Universitetet i Oslo (UiO) tok seg bryet med å stemme i årets valg?
I studentdemokratiet ved UiO finnes politisk forankrede lister, fra rødt til blått. Det finnes lister som kjemper for enkeltsaker. Og det finnes lister som er knyttet til ulike fakulteter, fra juss og samfunnsvitenskap til medisin og odontologi. Selv den som faktisk interesserer seg for studentpolitikk kan bli forvirret av mindre. Den jevnt uinteresserte student orker rett og slett ikke å forholde seg til elleve forskjellige lister. I forrige uke spurte sosialdemokratenes Mari Helén Varøy i Universitas’ debattspalter om hva som må til for å øke valgdeltakelsen i SP-valgene. Mitt tips er følgende: reduser antall fraksjoner som stiller til valg ved å innføre sperregrense, og la de listene som stiller være forankret i politisk ideologi.
Det bør innføres en nedre grense på fire prosent av stemmene for å få plass i Studentparlamentet. I årets valg ville det bety at åtte i stedet for elleve lister ville kommet til makten. Færre lister vil gjøre det lettere for studenter å navigere i fraksjonslandskapet. Det vil også skape klarere motsetninger og dermed høyere temperatur, som igjen vil føre til høyere valgdeltakelse. Målet er på ingen måte å redusere mangfoldet i studentpolitikken. Effekten av sperregrense ville snarere vært at engasjerte studenter som vil inn i studentpolitikken (ære være dem for det) må alliere seg med hverandre på forhånd, og danne bredere allianser enn det som er tilfelle i dag. På lang sikt vil det føre til at færre fraksjoner stiller til valg, rett og slett fordi det ikke lønner seg å være «smal».
De listene som i størst grad ville blitt rammet av sperregrensen, er de små fakultetsbaserte listene. At de forsvinner er ikke noe tap for studentpolitikken. Det er nemlig ikke for samtlige studenters beste at Studentparlamentet består av medisinstudenter, jusstudenter og HF-studenter som er der som nettopp det. Studentpolitikerne bør ha en bredere synsvinkel, og ha alle UiO-studentenes interesser på dagsorden. De bør ikke være fakultetsrepresentanter som er ute etter å mele sin egen kake. Interessene til de ulike fakultetene ivaretas uansett av åtte fakultetsrepresentanter som automatisk får plass i Studentparlamentet.
Studentparlamentet i Oslo kan på mange måter karakteriseres som et «mindretallstyranni»: Under årets valg trengte man kun 113 stemmer (3,6 prosent av stemmene) for å få inn et mandat. Det betyr at representanter med 113 studenter i ryggen, sitter i studentparlamentet og er med på å bestemme hva som er best for alle UiOs nesten 30 000 studenter. Med sperregrense vil man unngå dette – til det beste for studentdemokratiet.
