Et godt liv
Det er ikke verdens undergang at vi må leve en nøktern studenttilværelse.
Det at vi kjøper øl på lånte penger er greit nok, men ønsker vi virkelig å ha lånefinansierte ferier?
Et hus kan være stort eller lite; så lenge nabohusene er like små, tilfredsstiller det lille huset alle de sosiale kravene man har til et hus. Men den dagen naboene bygger palass, føles det som at man bor i ei lita steinhytte, og belastningen av å bo i det lille huset melder seg, ifølge Karl Marx. Økning av stipend og elleve måneder studiestøtte er en viktig kampsak for mange studenter. I kampens hete må det være lov å reflektere litt rundt norske studenters fattigdom. Er vi studenter fattige, og er det egentlig så innmari synd på oss?
Studenter føler seg fattige fordi alle andre i samfunnet fremstår som rike. Vi har en finansminister som oppfordrer alle til å shoppe mer. Foreldrene våre pusser opp kjøkken og har en oljesmurt pensjon. Kompisene våre som begynte å arbeide i stedet for å studere, tjener gode penger - mange har mer enn oss. De siste årene har det vært en eksepsjonell vekst i Norge, og siden 2003 har det vært en generell prisvekst på tolv prosent, mens studielånet bare har økt med seks prosent. Men studenter er ikke som lavtlønnede grupper i samfunnet: Vi kommer ut i arbeidslivet med gode lønnsvilkår, og sammenlignet med andre land, har den norske studenten meget god økonomi. Det å rope ut om at studenter i Norge er lut fattige, blir for dumt.
Det er mulig å leve godt på begrensede midler, og om man vil øke levestandarden er det opp til den enkelte å arbeide i feriene, noe som kan kombineres med å være heltidsstudent. I Stortingsmelding nr. 7 (2007-2008) vises det i forbindelse med en evaluering av kvalitetsreformen, at litt jobbing ikke går ut over studiene: Evalueringen viser at det er små forskjeller i andelen som er forsinket blant de som har arbeid ved siden av studiene, og de som ikke har det. Studenter som arbeider inntil ti timer per uke ved siden av studiene og studenter som ikke har arbeid ved siden av studiene, bruker like mye tid på studiene.
Men det er flott med ekstra penger. Spørsmålet er om vi vil føle oss rikere om vi kan dra på et par ekstra konserter, kjøpe noen flere pils på byen og handle litt flere billige klær på H&M? De fleste politiske partier går inn for elleve måneders studiestøtte, da vi ikke får utbetalt penger i juni med dagens ordning. Dette på tross av at de fleste av oss ikke studerer mer enn ni måneder. Har vi krav på betalt ferie som studenter? Det at vi kjøper øl på lånte penger er greit nok, men ønsker vi virkelig å ha lånefinansierte ferier? Vi studenter må være klar over at en økning i studiestøtten skal betales tilbake, enten gjennom skatteseddelen eller nedbetaling av lån. Med elleve måneders studiefinansiering vil studiestøtten øke med ti prosent, til cirka 93 500 kroner i året. Gjelden vil bli ti prosent høyere, og vi må betale ti prosent mer i renter.
Du har selv valgt å studere, og samfunnet får bruk for din kompetanse etter endte studier. Penger vil du mest sannsynlig få nok av også, akademikere er ikke de som har slitt mest økonomisk gjennom historien. Kanskje har vi godt av å leve en nøktern tilværelse før vi går ut i et langt liv som masseforbrukere? Hvis vi klarer å unngå å stirre for mye på naboens palass, vil vi nok oppdage at livet som student i det lille huset ikke er så ille.
9 kommentarer
Tja, livet i seg selv er ikke så ille. Men når man har igjen 6000 - 3000 - 1500 (mat)= 1500 til telefon, klær, sosialt liv, aktiviteter, turer, legebesøk, andre regninger, gjør det litt med livskvaliteten.
Du sier at ikke alle har studier i juni... Nei, kanskje ikke alle, men for oss som har siste eksamen 15.juni blir dette et problem. Husleie og mat skal fremdeles betales, det samme skal telefonregningen. Forutsatt at man ikke jobber på siden i eksamensperioden, må man begynne på jobb umiddelbart etter eksamen for å få lønnsutbetaling i juli. Klarer man ikke dette (ikke alle sommerjobber begynner så tidlig), går man uten inntekt fra 15.mai til 15.august.
Noe av ankepunktet er at vi er definert som heltidsstudenter, noe som ikke følges opp av finansiering. På noen studier kan man jobbe ganske mye i tillegg; på andre ikke (hvis man da skal ha tid til skole, en time med beina høyt på kvelden, venner/sosialt liv - noe som er viktig for helsen, faktisk, eventuelt kjæreste og fritidsaktiviteter, i tilegg til jobb, har ikke døgnet nok timer, langt mindre uken). I en heltidsjobb har man krav på 4 uker ferie - juleferie, påskeferie og sommerferie, litt avhengig av hvorhen man velger. På mitt studie tilsvarer det to uker sommerferie - noe jeg kan se langt etter, siden jeg ikke har noen som helst utbetaling fra midten av mai til august. Ergo, intet å ta ferie på. Jeg snylter på mamma.
Jeg krever ikke betalt ferie. Jeg vil bare ha tilstrekkelig til å gjøre jobben min, som er å studere, og den jobben varer til juni!
1500 kroner i mat! Du må være svært så småspist mariahelene. Det er ikke mer enn 50 kroner om dagen, dvs. ett måldtid.
Var bare et fint rundt tall som ikke er altfor avskrekkende ;) Har felles matøkonomi med kollektivet og kjæresten, og da går det faktisk... Nesten iallefall!
Alt er relativt
En beskjeden studietilværelse er lagt til grunn for ønsket posisjon i de senere år. Tar det livet av noen? Nei. Tar det livet fra noen? Neppe. Men gjør det livet mer kronglete for noen? Sannsynligvis. Og hvem er disse "noen". Når man debatterer en sak som berører mange er det viktig å huske på minoritetene. De som faller mellom to stoler er ofte vanskelig å se, men de er ikke mindre viktige av den grunn. Ja, det er vanskelig å gjøre alle til lags. Ja, noen vil alltid falle utenfor eller igjennom. Men for disse noen kan ubekvemme ordninger ha en strammere effekt en ønsket, og følgene kan være hardere for enkelte enn for massen.De generellt fornøyde. De som ikke har grunnlaget, kvalifikasjonene,preferansene eller ganske enkelt ikke kjenner den rette personen, de som rett og slett ikke klarer å skaffe seg en deltidsjobb. De som ikke har en snill og god mamma med åpen og velfylt lommebok, eller et barnerom det alltid er plass i. I verste fall, med eksamen 15 Juni og siste påfyll 15 mai, tre hele måneder på egne ben, og med maiutbetalingen som eneste midler. Hvis pengene såvidt eller ikke rekker til èn måned, hvordan skal de da rekke til tre? De aller fleste kan trille handlevogner, pushe kroneis eller sjenke øltørste nordmenn fra den andre siden av bardisken. De aller fleste kan i god gammel stil kræsje på gutterommet og igjen få middag og lommepenger fra den stolte fader, beruset av glede over gjensynet av den bortkomne datter/sønn, fullstending blottet for moral og prinsipper, med en vid åpen Sereptas krukke, og et gavmildt sinn like stort som pensumet selv.De aller fleste kan klare seg en sommer uten tilskudd.
Men hva med disse "noen" som IKKE gjør det? Hva gjør du så, uten jobb, uten familiens støtte, uten statens sjenerøse hender på dine skuldre?
Skolen i seg selv fungerer eksepsjonellt for alle og enhver. Reform på reform har gjennom det siste tiåret ført skolevesenet inn i en metamorphose, der vi har gått fra ferske lærere med kritt og linjal, ene og alene med ansvaret for 30 syvåringer, fullstendig frie for ritalin og diagnoser, i et middels stort klasserom der avskrift og gruppearbeid dannet rammene for vekst og læring. Nå har vaskbare tusjtavler blitt gjemt bort til fordel for whiteboard og sprittusj, gruppearbeid har blitt baser og langtidsplaner, datamaskiner har tatt avskriftens plass,tredve elever har blitt til femten, og `en lærer har blitt til tre. Men da som nå faller "noen" imellom to stoler.Like fullt selvom stolene er dreibare og smakfulle, designet i samarbeid mellom fysioterapauter og sjefsarkitekter.
Riktignok har skolevesenet tatt et langt skritt videre mot å på riktig vis ivareta særskilte behov og den enkeltes individuelle læring,med miljøarbeidere, assistenter, og øremerkete lærere kun til den ene gutten på tredje rad,som ikke tar opp penalet når beskjeden gis. Men alikevel er det et langt stykke å gå. Skolevesenet, i likhet med resten av samfunnet er lagt opp til å tilfredstille den generelle eleven. Den gjennomsnittlige klassen, det jevnt over allmenne behovet, og den NESTEN vellykkede ja prosenten av fornøyde foreldre. Fremdeles blir barn og ungdom slukt av systemet, et håndfast bevis på dette er det fortsatt operative karaktersystemet. Matteprøve-15 poeng er 3 20 poeng er 4 25 poeng er 5 og alt riktig er 6. Det spiller ingen rolle hvor mye arbeid JENS har lagt bak seg i de små timer for å klare halvparten riktig. Hans grad av læring tas ikke hensyn til når karakteren settes,og settes ei heller opp imot TURIDS naturlige anlegg for tall og regler, noe som gjør hun i stand til å surfe gjennom geometri og algebra, og med to hender på ryggen lett sparke fra seg 25 riktige svar. Kan paraller trekkes fra dette til studentenes noe trange økonomiske kår?
Muligens? Kanskje? Kanskje ikke. Kanskje er jeg på vidda. Poenget midt er iallefall at en generellt vellykked ordning gjør broparten mer eller mindre fornøyde, ja. Stående applaus? Nei. De aller fleste kan springe til ICA. Eller pappa.
_utheving_Men for de som blir stående igjen kan konsekvensene av manglende feriepenger dreie seg om langt mer en to eller ti pils på byen.
Jeg klager ikke, jeg synes det fungerer bra å være student. Klart det er lite penger, men da lærer man triksene for å overleve på lite penger - forskjellige teknikker majoritetsnordmenn flest har glemt.
Det som etter min mening er den beste måten å leve bra på som student, er ved å jobbe ca. 80 % (men for all del, gjerne 100 %) i en jobb som fungerer sånn passe greit ved siden av studiene (f.eks 1 uke på/av). Da får man pensjonspoeng og flere punkter på CVen i tillegg til at man slipper å ta opp studielån. Man kan også bo rimelig greit, og penger til pils er plutselig ikke et tema (du har ikke tid til eller krefter til å drikke).
De tøffe gutta finansierer studiene sine selv.
Ja, de tøffe gutta tjener penger under studietiden. Jobber med IT og sånne greier i et datafirma. Smarte jenter jobber med å servere utepilsen. Null niks lurt å være bare student.
Alle har godt av å jobbe ved siden av studiene. Det gir deg en god kompetanse og erfaring som studier ikke kan gi. Målet om heltidsstudenten er ikke hensiktsmessig verken for samfunnet ellr for studentene selv - kom deg ut og jobb!
Jeg synes mange av kommentarene bærer preg av at debattantene ikke har stiftet bekjentskap med et virkelig arbeidskrevende studium.
