Predikanten eller Praktiker'n?

Man skal ikke gi stilkarakter i Norges viktigste valg innen høyere utdanning og forskning, men likevel: I rektordebattene fremstår medisinprofessor Ole Petter Ottersen som en vekkelsespredikant som i kroppsspråk, toneleie og ordvalg søker å oppildne massene med det forutsigbare mantraet «Mer penger fra myndighetene». Ved siden av står den mer keitete teologiprofessoren Trygve Wyller, som begynner på nye setninger midt i de gamle, mens han nesten velter talestolen og får trøbbel med mikrofonen.

Komisk nok tegner Ottersen følgende bilde på hva som er forskjellen på ham selv og motkandidat Wyller: Ottersen mener han er en større tilhenger av økt finansiering fra myndighetene, og at han er mer for valg av rektor og dekaner enn Wyller, selv om dette er to temaer hvor de er enige. Begge vil ha mer penger, og begge vil velges.

Mer interessant er hva kandidatene vil gjøre med eksisterende utfordringer, uavhengig av om Kunnskapsdepartementet skrur på pengekranen eller ei: Ottersen vil omfordele bruken av UiOs pengesekk for å styrke forskningen, mens Wyller vil omfordele for å styrke undervisningen. Oppfatningene av hvor skoen trykker for UiO er forskjellige, særlig langs skillelinjene forskning vs. undervisning, og elite vs. bredde.

«Elite» er nemlig et honnørord i Ottersenfløyen, og lite eller ingenting er viktigere enn kvalitet i forskningen, og prioritering av den beste forskningen. Til sammenlikning fremstilles Wyller av Ottersen-tilhengere som en minister for middelmådighet og forflatning. Wyllers rektorlag har på sin side «bredde» som et av tre slagord, og peker på UiOs særlige ansvar for å holde fag i hevd i en virkelighet der et nedlagt fag ved UiO ofte vil innebære at faget ikke lenger studeres i Norge.

Ottersen blir mindre og mindre tydelig desto mer konkrete temaene blir. Hans mye omtalte «tydelighet» får en bulk hver gang debattledere må be ham svare kortere og journalister må redigere ned svarene hans. Men likevel prater han på en måte som gjør at det er lett å være enig i de svarene han gir, han glir unna kontroversielle saker, og Ottersens rektorlag får god drahjelp i riksmedia gjennom Aftenpostens og Morgenbladets kjærlighetsforhold til Inga Bostad, som på mirakuløst vis har klart å spille rollen som både del av problemet (viserektor i sittende rektorat) og del av løsningen (Ottersens prorektorkandidat).

Men tross alle stilpoeng Ottersen får, har Wyller en fordel: Han har øret mot bakken. Store deler av UiO er misfornøyde med en hverdag der øremerkede midler til eliten «stjeler» fra pengepotten som fordeles til hele universitetet, og der vi skal bli så gode på visse ting at vi glemmer helheten. Studentene er i tillegg misfornøyde med en studiekvalitet som raseres. Ottersen klarte på sin side å si at den studentsaken som haster mest, er å eksponere studenter for forskning tidligere i studieløpet.

Wyllers vinnersjanse ligger således i at Ottersen på mange områder virker å være ute av takt med store deler av UiO, og mange stemmer blant studenter, teknisk/administrativt ansatte og HumSam'ere vil nok derfor gå til Wyller. Hans sjanser til å vinne dette valget ligger nettopp i at han ikke snakker den smale elitens språk, men heller taler til studenter og ansatte som utgjør størstedelen av dette universitetet.