Bygg med strid
Finnes det en rest av professorvelde på Universitetet, skal den selvfølgelig til pers.
Motsetningen mellom student og lærer går minst like langt tilbake som ideen om universitetet.
"Universitetet i Oslo er et professorvelde og gubbevelde der folk har en tendens til å rakke ned på andre. Når du tenker nytt møtes du med ramaskrik og utfrysning fra dem som vil bevare det gamle". Disse krasse ordene faller fra doktorgradstudent Stian Christensen på kultursidene i ukens Universitas. Kritikken av universitetssystemet får langt på vei støtte fra profilerte akademikere som Thomas Hylland Eriksen, Tore Rem og Iver B. Neumann.
Dette er ikke det første utspillet mot sneversynte og selvkonserverende fagmiljø ved UiO. Sist gang kom det midt under debattene rundt omleggingen av Humanistisk Fakultet og regjeringens forslag til ny høyskole– og universitetslov. Midt i rekken av kritikere entret Studentparlamentets Boel Christensen–Scheel ordskiftet under overskriften "Professoral maktarroganse" i Aftenposten 21. november. For Christensen–Scheel synes både omorganisering og regjeringens reformpolitikk å være en kjærkommen anledning til å fravriste mer makt fra "en herskerklasse som nå er i ferd med å miste sin vetorett for demokratiets skyld".
Feilen ved Christensen–Scheels påstand om professorvelde, er ikke at den mangler rot i virkeligheten. For det har den. Nei, feilen ved denne påstanden om professorvelde, er at den gjøres til et argument for å svekke akademias autonomi. Det er legitimt å påpeke at dagens utdanningsinstitusjoner slett ikke er noen egalitær idyll. Men Christensen–Scheels påstand ble dessverre bare et symptom for en overstyringsiver med uheldig feste i deler av Studentparlamentet. Det er forstemmende å høre de som vil tvinge angivelig arrogante professorer i kne med Bondevik–regjeringens universitetsreformer.
Motsetningen mellom student og lærer går minst like langt tilbake som ideen om universitetet. Man har ikke alltid behøvd vente til de unge omsider blir eldst. For eksempel utgjorde nyformulert antiautoritær filosofi et viktig grunnlag for 60–tallets opprør mot professorveldet. Studenter utfordret med radikalt nye syn på de akademiske idealer og kunnskapens samfunnsrolle. Stridighetene foregikk selvfølgelig ikke i et vakuum, og mange av kravene måtte sikres ved lov og muliggjøres ved statlige økonomiske tilføringer. Men kravet om demokratisering av universitetene og kunnskapen ble i det minste formulert innenfor institusjonene, ofte med henvisning til akademias historiske kilder.
Nettverket Fritt Akademia kan trolig høste noen foreløpige, men viktige seire i kampen mot det de oppfatter som regjeringens forsøk på å overstyre universitetenes egne prosesser og idealer. Det betyr ikke at UiO er en ideell institusjon. At universitetenes egendynamikk og faglige selvkorrigering hindres av sosial maktkamp, er et problem som et kritisk akademia må fortsette å påtale.
