Fredet Lånekasse
Som låntager i Lånekassen betaler du for dem som ikke betaler for seg. Akseptabel praksis?
Lånekassen øker den flytende renten på studielån til 6,8 prosent fra 1. januar 2009. Ikke siden 3. kvartal 2003 har rentesatsen vært like høy. Den flytende renten på studielån har økt ved hver eneste regulering siden 4. kvartal 2005. Styringsrenten har også hatt en slik oppgang, men siden finanskrisen slo inn har den blitt kuttet flere ganger. Det er bare noen uker siden DnB Nor fikk kraftig tyn fra statsråder og eksperter for å ikke følge opp kuttene i styringsrenten med rentekutt for kundene. Lånekassen får derimot lov til å sette opp renten i fred. AUF og Norsk Studentunion har vært ute i mediene for å få ned renten, mens Akademikerne, arbeidstagerorganisasjonen for langtidsutdannede, har slått et slag for politisk styrt rente.
Hvorvidt en politisk styrt rente ville ført til en lavere rente er imidlertid usikkert. Historien viser at politisk styring også har gitt høye studielånsrentesatser. Fra 1969 til 1998 satt politikerne med kontrollen, og bare i 9 av disse årene var studielånsrenten lavere enn 6,8 prosent. Hvem som skal bestemme renten bør derfor ikke være hovedfokus i debatten.
I praksis betyr det at Lånekassens rentesats nå ligger hele to prosentpoeng over Norges Bank sin rentesats.
Det som burde settes under lupen er de ekstrakostnadene du som god betaler til Lånekassen får på vegne av de som ikke gjør opp for seg. Da renten ble markedsstyrt i 1998 ble det innført praksis om at Lånekassen skal ha 1 prosents rentepåslag i forhold til Norges Banks styringsrente, som et administrasjonsgebyr og risiko for tap. Sagt med enklere ord betyr det at alle de som betaler ned på lånet i tide, må betale mer fordi det er noen som ikke betaler. I praksis betyr det at Lånekassens rentesats nå ligger hele to prosentpoeng over Norges Bank sin rentesats på 4,75 prosent, på grunn av ekstra gebyrer og fordi Lånekassen opererer med et etterslep på 3 måneder i justeringer av renten.
Å fjerne gebyret som dekker inn risiko for tap hadde betydd mye i faktiske kroner for hver enkelt lånetager, særlig for dem med et høyt lån og lang utdanning bak seg. Å ta hånd om dem som ikke klarer å betale for seg burde ikke være en oppgave for gode låntagere, men for Statens innkrevningssentral.
Studentenes økonomi har sakket kraftig etter andre grupper i samfunnet. Studenter får i 2008 utbetalt 85 000 kroner i året, mens enslige minstepensjonister får 136 296 kroner. Ifølge Statistisk sentralbyrå er gjennomsnittlig leiepris for en ettroms leilighet i Oslo nå på 7000 kroner per måned, samtidig som det er mangel på studentboliger og økende arbeidsledighet. Høye studielånsrenter bedrer ikke situasjonen. I en slik situasjon er det uakseptabelt at de studentene som gjør opp for seg, skal betale for de som ikke klarer det samme.
En slik økonomisk situasjon motiverer heller ikke til oppfyllelse av Regjeringens mål for høyere utdanning. Det kan føre til at færre ønsker å studere, og en «gjeninnføring» av heltidsstudenten blir mindre tenkelig for hvert år. Likevel har Kunnskapsdepartementet opplyst til NRK.no at de ikke har noen planer om å endre Lånekassens regelverk.
Vi hører stadig vekk om regjeringens planer om krisepakker til næringslivet som skal sikre sysselsettingen og redde arbeidsplasser. Utdanning er og blir en ressurs som samfunnet og staten tjener grovt på. Ett enkelt grep kan gjøre situasjonen bedre for nyutdannede som allerede sliter økonomisk. Så hvor er Kristin Halvorsen nå? Finanskrisen rammer visstnok ikke oss studenter hardt nok enda.