;)
Hvem må ut?
Det er på tide å sparke noen ved universitetet.
Til tross for at økte lønnsutgifter nevnes som en utfordring, er oppsigelser et ikke-tema.
Lønnsutgiftene ved Universitetet i Oslo (UiO) sentralt utgjør om lag 60 prosent av det totale budsjettet. Ved instituttene kan lønnsutgiftene, i ekstreme tilfeller, ligge på opp i mot 90 prosent. Allikevel fredes lønnsposten når UiO for tredje år på rad sveiver sparekniven over budsjettet. Da blir budsjettjusteringene bare flisespikkeri.
UiOs budsjett for 2009 ble vedtatt på tirsdag, og riktignok er salderingsbehovet i å langt mindre enn i 2007 og 2008. Når enkelte nysatsinger medregnes, må det spares inn om lag 28 millioner kroner. Det er småpenger i et universitetsbudsjett på totalt fem og en halv milliarder.
Men samtidig er fakultetene i en vanskeligere situasjon enn før. Det skyldes at grunnfinansieringen har gått ned på grunn av rammekutt, at lønnsutgiftene har økt mer enn fakultetene har blitt kompensert for, og at utgiftene til øremerkede rekrutteringsstillinger og eksterne prosjekter øker. I budsjettdokumentene problematiseres det at kutt med snarlig virkning, som reduksjon av antall timelærere og driftsmidler, vil «svekke oppfølgingen av studenter og rammevilkårene for forskning». Løsningen som foreslås er derfor en reduksjon av aktivitet. Men også det vil trolig gå utover studentene. Til tross for at økte lønnsutgifter nevnes som en utfordring, er oppsigelser et ikke-tema.
Kutt i undervisningen er derimot et dagligdags tema. Ved Det juridiske fakultet (Jus) står det så dårlig til at de nå kutter studieplasser fordi det ikke er mulig å kutte mer i undervisningen. Jus har forøvrig det høyeste lønnsnivået ved universitetet. Andre eksempler på dype innhogg i undervisningstilbudet er den nær-totale avviklingen av seminarundervisning på 1000-nivå ved Institutt for statsvitenskap, og en markant reduksjon av praksisordningen ved odontologi.
Problemet er at studenter står helt uten rettsvern hva gjelder krav på undervisning. Statlige ansatte har derimot et sterkt oppsigelsesvern, og kan ikke sies opp med mindre det foreligger en tungtveiende grunn. Etter Tjenestemannsloven kan en slik grunn være at stillingen er blitt overflødig, som følge av for eksempel omorganiseringer ved arbeidsstedet.
Det er en mulighet UiO burde gripe tak i. Ved å igangsette en omfattende undersøkelse av både administrativt og vitenskapelige ansattes arbeidsdag, samt en omfattende undersøkelse av hvordan arbeidsforholdene ved hvert institutt er organisert, ville det trolig være mulig å effektivisere driften ved UiO betraktelig.
Som Norges største utdanningsinstitusjon har UiO et samfunnsansvar i å opprettholde kunnskapsutviklingen i Norge. Det gjøres bare dersom kvaliteten på forskningen og undervisningen holdes på et høyt nivå. Med flere kutt på disse feltene, beveger UiO seg på grensen av hva som er forsvarlig.
Selvsagt kan det innvendes at skytset bør rettes mot Kunnskapsdepartementet og ikke mot UiO. Og ja, departementet innehar det øverste ansvaret. Men i en tung økonomisk situasjon er det ikke nødvendigvis innbringende å legge skylda oppover, og fraskrive seg ansvar. I en slik situasjon må man være handlings- og løsningsorientert.
Allikevel vil neppe verken omfattende endringer eller oppsigelser finne sted. «Det er lettest å kutte hos studentene», sa rektor Geir Ellingsrud i fjor. Og ja, det stemmer. Det er enkelt å skyve framtiden både foran og unna seg. Men det er ikke sikkert det er så lurt.
4 kommentarer
Kamilla, synes det blir feil å sette studentene opp mot de ansatte ved UIO. Det er ikke snakk om interessemotsetning, men interessefellesskap vis-a-vis myndighetene. Baker må rettes for smed, og i dette tilfellet er det Kunnskapsdepartementet som sitter med ansvaret, som du helt riktig innvender.
resonnementet ditt om at studentene har et sterkt stillingsvern og at studentene er en sårbar gruppe kan forsåvidt like gjerne være et argument for å styrke studentenes rettigheter, ikke å svekke de ansattes stillingsvern.
Som du påpeker er jeg helt enig med deg i at Kunnskapsdepartementet sitter med det øverste ansvaret. Poenget mitt i denne kommentaren er imidlertid at når den økonomiske situasjonen ved UiO nå engang er slik at det må kuttes, er det en merkelig prioritering å frede den største budsjettposten. Når det gjelder innvendingen din om studenters rettsvern, ser jeg så absolutt at studenters svake vern kontra ansattes sterke vern, kan være et argument for å styrke studentenes rettigheter. Det mener jeg også at bør gjøres, men i dette tilfellet var målet å belyse spriket mellom studenters og ansattes rettigheter, og hvordan det kan bidra til at det prioriteres som det gjør. Jeg tar ikke til orde for at de ansattes stillingsvern skal svekkes, da oppsigelser er fullt mulig også innenfor dagens system.
Hva med å se på hvor mange administrtorer andre europeiske og amerikanske universiteter har? Ingen er jo i tvil om at det finnes en øvre grense? Hva med en leder pr. 20 ansatte? Det bør være mer enn nok, og så en fellesstab. Se på næringslivet og lær å spare!
