Kort prosess
Professorer får ikke si hvor skapet skal stå når det ommøbleres ved Universitetet i Oslo.
Har de noe å fare med, kranglefantene?
Det svettes i fakultetskorridorene. Her skal det prioriteres. De vitenskapelige ansatte er nervøse for hvor ferden bærer. Prosess faglige prioriteringer nærmer seg noe synlig, og dette synlige kan svi i øynene på forskere hvis fagområder ikke kan bære universitetets renommé på sine skuldre.
«Jeg tror ikke dette vil forandre arbeidssituasjonen til så veldig mange», sa dekan ved Det samfunnsvitenskapelige fakultet (SV), Knut Heidar, på informasjonsmøtet om prosessen 23. september.
SV-dekanatet måtte allikevel innrømme at det var «uheldig» at det ikke har vært tid til å involvere de ansatte ved instituttene i arbeidet med strategidokumentet framtidsbudsjettene skal styres ut i fra. Universitetsstyrets hadde gitt styggelig kort frist for å levere dokumentet.
«Uheldig»? Ok, det er i hvert fall skikkelig naivt å tro at studentene er blitt hørt i denne prosessen, men det er en annen sak.
Øyvind Østerud, instituttleder på statsvitenskap og tidligere leder for Makt- og demokratiutredningen, mente at prosessen var «verdt et studium», når den tid kommer. Inntil videre ønsket han bare å få ferdig prosessen uten å skade universitetets rykte. Han har forresten aldri hørt om internasjonale toppuniversiteter som kom til topps takket være fagprioriteringer fra toppen. Jeg tror ikke dette med «verdt et studium» var fordi han anså prosessen som spesielt eksemplarisk i demokratisk forstand.
Har de noe å fare med, kranglefantene? De som kritiserte på møtet står jo i veien for strategisk styring av budsjettene? Det finnes et velbrukt eksempel, det går omtrent sånn: «De lo av han som fant opp laseren, hva skulle den brukes til?»
Kanskje kan det være lurt å bevare litt bredde, du vet ikke hva som blir viktig i framtiden, liksom. Kritikerne peker i tillegg på at de svakeste forskningsområdene kan bli utslettet, mens de sterke blir sterkere. Dessuten skal alt skje fort. Flertallet av universitetsstyrerepresentantene går avfør høsten, og det er vel helst disse som har det travelt. Ingen vil vel etterlate en halvferdig strategi som man har lagt så mye energi i. Opp med tempoet, maner styret, tydeligvis så raskt at grasrota ikke blir hørt. Ikke rart dekan Heidar må bedrive litt oppvask.
Allikevel har Heidar rett i at mange ikke vil merke prioriteringene på kroppen. En massiv del av forskerne, de som lever på minnet om fordums lykkelige dager, en tid før Kvalitetsreform, mål- og resultatstyring, og sånt rapporteringsherk, stempler ut for godt ganske snart. Gjennomsnittsalderen for UiO-professorer er 56,3 år (2007, DBH). Slik sett rammes de ikke av fagprioriteringene. Men hva ser de? Konturene av en arkivkjeller. Hele karrieren har de fordypet seg i forskningsområder de mente var viktige, uten innblanding. Diversitet var visst ansett som samfunnsnyttig. Nå høres en hvisken i vinden: «Der, gamle kollega, der nede skal hele ditt livsverk hensettes.» Var mitt fagområde utrydningstruet i en udemokratisk prosess, ville jeg vært litt svett selv, jeg.












