;)
En fordømt plikt
Forskningssentrene tilknyttet og delfinansiert av UiO burde underlegges undervisningsplikt.
Det som produseres av kunnskap i forskningssentrene burde i større grad også komme lavere grads studenter til gode.
Isaac Newton sa en gang at «Hvis jeg har sett lengre enn andre, så er det ved å stå på kjempers skuldre». Hvis fremtidens Newtoner skal kunne se lengre enn sin egen umiddelbare horisont, er de nødt til å få klatre på ryggen til dagens kjemper.
I forrige ukes Universitas kunne vi lese om frustrerte studenter som ikke får tilgang på ekspertkunnskap fra ledende forskere innen sitt fagfelt. Grunnen er at disse forskerne ikke er ansatt ved Universitetet i Oslo (UiO), men ved forskningssentre tilknyttet, og bare delvis finansiert, av UiO. Vitenskapelig ansatte ved UiO har undervisningsplikt, men det har ikke de som jobber ved disse sentrene. Burde de hatt det?
Forskningsbasert undervisning er et uttalt mål ved UiO. Dersom det skal være noe poeng i det, bør undervisningen baseres på den mest aktuelle og relevante forskningen som til enhver tid er tilgjengelig. Nå foregår det selvfølgelig mye bra forskning ved UiO, men den utgjør bare en del av den forskningsvirkeligheten studentene kunne fått innblikk i.
Forskningssentrene er ofte tverrfaglige, og de er i særlig stor grad rettet mot anvendt forskning bestilt av andre enn offentlige etater, som ofte er universitetets oppdragsgivere. Ettersom UiO er med på å finansiere forskningssentrene, burde de også kunne kreve gjenytelser - ikke bare i form av forskning, men også i form av undervisning. Vitenskapelig ansatte ved UiO skal drive 45 prosent med forskning, 45 prosent med undervisning og 10 prosent med administrasjon. Det er fristende å foreslå at de ressursene sentrene får fra UiO også burde underlegges organisasjonens filosofi, og dermed samme prosentfordeling.
Dette vil komme studentene til gode ved at de får tilgang på et bredere reservoar av kunnskap. Det vil inspirere, både faglig og med tanke på fremtidige arbeidsmuligheter, og det vil kunne motivere til økt innsats i studiene. Dette vil neste omgang komme forskerfelleskapene til gode ved at rekrutteringen styrkes og studentene tidligere blir informert om hvilke muligheter de har.
Med tanke på at undervisningen ved UiO skal være arbeidslivsrelatert kan det være greit å huske på at det kun er de færreste som faktisk ender opp som forskere ved moderinstitusjonen.
Rett nok foregår det allerede en del undervisning ved flere av forskningssentrene tilknyttet UiO, og sentrene har ofte ph.d.-studenter tilknyttet sine prosjekter. Men det som produseres av kunnskap i disse sentrene burde i større grad også komme lavere grads studenter til gode.
Det er mulig det stemmer som Stian Østland, studie- og forskningsansvarlig i Studentparlamentet, sier i den allerede nevnte Universitas-saken: «[d]et finnes overhodet ingen prestisje i å undervise». Og han har et poeng i at «undervisningsplikt» er et veldig talende begrep. Men antakeligvis er det ikke den enkelte forskers ønske om å undervise det først og fremst skorter på, men mangel på initiativ fra sentralt administrativt hold.
Prestisje eller en fordømt plikt, det burde uansett legges til rette for at fakultetene skal kunne benytte seg av den kompetansen som ligger umiddelbart tilgjengelig og som universitetet er med på å finansiere.
