Mennesket og maktene
Hvorfor skal man gå i demonstrasjonstog?
Sist onsdag fylte Fritt Akademias allmøte mot Odelstingsproposisjon nr. 79, forslaget til ny lov om universiteter og høyskoler, Universitetets aula. De som ikke fikk sitteplass i salen klatret opp på galleriet eller sto de 90 minuttene arrangementet varte. Etter den siste appellen reiste salen seg og sang den 800 år gamle latinske studentvisen «Gaudeamus Igitur». Deretter gikk hele forsamlingen, om lag 1000 mennesker ifølge Aftenposten, professorer, intellektuelle, studenter og teknisk–administrativt ansatte, sammen i fakkeltog gjennom Oslos gater. Til slutt samlet man seg foran Stortinget og overrakk aksjonens krav til lederen av Kirke– og undervisningskomiteen, Rolf Reikvam. Eidsvolls plass var badet i flakkende fakkellys. Synet var vakkert, storslått, mektig.
Mektig? Kan demonstrasjonen sist onsdag sies å ha vært mektig? Nå, når man har fått opplevelsen litt på avstand, melder spørsmålet seg: Har et demonstrasjonstog av denne typen noen reell påvirkningskraft på beslutningstakerne? I februar 2003 samlet det seg 60.000 mennesker bare på Youngstorget for å si nei til krig mot Irak. Regjeringen sendte allikevel tropper. Hvilken rolle spiller da skarve tusen som protesterer mot noe så obskurt som et nytt lovforslag for universiteter og høyskoler?
Media setter den politiske dagsordenen. Den beste måten å skaffe seg mediedekning på, er åpenbart å gi media noe å dekke. For eksempel et demonstrasjonstog. Et fakkeltog er ut ifra både estetiske og fortellertekniske hensyn ekstra medievennlig; folkemassen og flammene gir fine og dramatiske bilder. Det er i så måte symptomatisk at TV 2 kun viste klipp fra fakkeltoget og ingenting inne fra aulaen, og at Aftenposten trykket et fakkelbilde over en dobbeltside.
Er demonstrasjonstoget i dag – i en redigert offentlighet der en medialt gjengitt hendelse har større påvirkningskraft enn den virkelige hendelsen – bare en forhistorisk levning man ennå ikke har klart å kvitte seg med, et uomgjengelig ork som er nødt til å tilfredsstille medias krav til dramatikk for i det hele tatt å bli lagt merke til?
I dag når stadig mer «makt forskyves til organer som ikke er underlagt folkevalgt kontroll og som bare til en viss grad svarer på innbyggernes ønsker som forbrukere og klienter» (Sluttrapport fra Makt– og demokratiutredningen, s. 19), er demonstrasjonstoget en viktig påminnelse om hva et demokrati faktisk er, nemlig folkestyre. Ved at borgerne fysisk beveger seg ut i det offentlige rom (byrommet) og fremmer sin mening, viser demonstrasjonstoget fram de mest grunnleggende prosessene i et demokrati: deltakelse og dialog. I dag når det tradisjonelle, norske folkestyret er i ferd med å forvitre, i følge Makt– og demokratiutredningen, synes det bare å være én anstendig oppfordring man kan komme med: Ut i gatene!
