;)
Bromangel for høyere utdanning
Bachelorkandidatene er arbeidsmarkedets tapere. Med mindre du har planer om masterstudier kan du pakke sekken og gå hjem.
Akademia må tone ned stoltheten.
Neste vår kan jeg oppsummere min treårige studenttilværelse ved Universitetet i Oslo (UiO). Det blir det noe i nærheten av dette: Utfordrende, nytenkende og lærerikt. UiO har et mer formelt stempel på innsatsen min: En bachelorgrad. UiOs stempel viser seg å være lite anerkjent.
Ifølge kandidatundersøkelsen fra NIFU STEP fungerer en bachelorgrad i liten grad som selvstendig yrkesutdanning, og rapporten viser at kun 13 prosent av bachelorkandidatene var i relevant, fast jobb. Noen flere hadde relevant deltidsjobb. Statistikken er skremmende nok til at Kunnskapsdepartementet burde kalle inn universitetene til krisemøte.
Deler av problemet kan tilskrives Kvalitetsreformen som ble satt i verk høsten 2003. Da ble en fireårig cand.mag til en treårig bachelorgrad, og en viktig målsetning for den nye ordningen var at den skulle kvalifisere til en yrkeskarriere og samtidig til videre studier. Åpenbart gode intensjoner, men når det vanligste produktet av høyere utdanning - bachelorgraden - blir offer for arbeidsgiverens døve øre, må institusjoner for høyere utdanning imøtekomme behovet for en klargjøring av bachelorgradens bruksområder.
Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) har nok rett når de mener at bachelorgraden i stor grad blir oppfattet som en del av mastergraden, og tonen blant arbeidsgiverne er følgelig at tre år ikke er nok. Dette er uheldig, og det er tydelig at akademia ikke har fulgt omleggingen tett nok opp mot studentenes framtidige arbeidsgivere. UiO kan med fordel lære av blant andre BI, som i større grad tilrettelegger studiene opp mot arbeidslivet. For eksempel kan Karrieresenteret ved UiO få en mer sentral rolle ved å holde obligatoriske arbeidslivseminarer rettet mot de spesifikke studieretningene.
Problemet i dag er at universitetenes integritet tilsynelatende oppfattes som uforenlig med yrkesretting, særlig innen retninger som samfunnsvitenskapen og de humanistiske fagene. Men en yrkesretting av studier trenger ikke å gå på bekostning av det faglige. Tvert imot vil en integrert praksisperiode supplementere den teoretiske kunnskapen, selv ved fra før forskningsrettede studier. Et annet alternativ kan være å innføre et faglig veiskille i bachelorgraden, hvor det ene sporet er mer praktisk rettet.
Statistisk Sentralbyrå (SSB) er i motsetning til NIFU STEP optimistiske til framtiden. De fremlegger i en rapport at etterspørselen etter folk med lavere universitetsutdanning kontinuerlig vil øke fram mot 2025.
Det vil allikevel være farlig å støtte seg på denne undersøkelsen. Dersom bachelorstudenter skal få relevante jobber, må akademia tone ned stoltheten og våge å inngå et samarbeid med samfunnet for øvrig. En tettere dialog med arbeidslivet, hvor både myndigheter og læringsinstitusjoner klargjør bachelorgradens potensial, vil kunne fungere som et sikkerhetsnett for den økende bestanden akademikere i årene framover. Samtidig må også studentene bli flinkere til å formidle kunnskapen de sitter igjen med etter en bachelorgrad.
Fortsatt vil nok fremtiden til uteksaminerte studenter i stor grad være usikker. Men det bør i det minste sørges for at de får et så gunstig utgangspunkt som mulig.
