Norge på sidelinjen
Mens Norges fremgang på internasjonaliseringsfronten måles i promille, fører Regjeringen en politikk som gjør det dyrere å studere utenlands.
;)
Om regjeringen virkelig mener alvor med internasjonaliseringen, må de følge opp med legge mer, ikke mindre ressurser inn i satsningen.
Norge er en sinke i utvekslingssammenheng: Fortsatt er bare knappe 2 prosent av studentene i Norge internasjonale studenter. Det er langt bak Sverige og Danmark, som har en mer enn dobbelt så stor andel, med henholdsvis 5 og 4,8 prosent internasjonale studenter. Internasjonalisering bidrar til å heve kvaliteten på utdanning og forskning, og er avgjørende for at kunnskapsarbeidere henger med i globaliseringens tidsalder, særlig for å lære fremmede språk og kulturer. Dette er da heller ikke særlig omstridt, og Kunnskapsdepartementet (KD) skriver blant annet i sin internasjonale handlingsplan for 2007-2009 at «Internasjonalisering av norsk forskning og utdanning er en forutsetning for å utvikle nasjonal kunnskap innen de fleste samfunnsområder». Videre jobber KD med en stortingsmelding om internasjonalisering av utdanning. Skal den ha noen betydning må den inneholde mer enn store ord, for de er det nok av. Soria Moria-erklæringen, Kvalitetsreformen, Kunnskapsløftet og diverse handlingsplaner understreker alle at satsningen på internasjonalisering må styrkes. Det er når det kommer til praktisk tilrettelegging at det skorter.
Ifølge Senter for internasjonalisering av høyere utdanning har man sett en nedgang i både antall og andel som tar en grad i utlandet etter 2003/2004. Det er neppe tilfeldig at dette er samme år som Kvalitetsreformen ble innført, og stipendreglene for skolepenger endret. Mens man tidligere fikk alle skolepengene som stipend, blir nå 50 prosent gitt som lån på bachelornivå. På masternivå blir 70 prosent gitt som stipend. Om regjeringen virkelig mener alvor med internasjonaliseringen, må de følge opp med legge mer, ikke mindre ressurser inn i satsningen.
De lave tallene for innreisende studenter bør også vekke bekymring. Man må se på hvordan Norge presenteres for studenter i utlandet, og evaluere så vel kvaliteten som treffsikkerheten til informasjonen. Det faglige må også tas nærmere i øyesyn. Det holder ikke bare med mange fag på engelsk dersom fagtilbudet ikke oppfattes å være attraktivt og konkurransedyktig. Vi må ta en gjennomgang av de fagene vi tilbyr og se mer på hva de internasjonale studentene som kommer til Norge vil ha. Det viktigste er ikke å tilby litt av alt, men å være best på noe.
Videre må ressurser settes inn for å bedre samarbeidet mellom landene, slik at studentene ikke trenger å bruke så mye energi, tid og penger på å sette seg inn i uendelige regelverk. Bologna-prosessen, med samkjøringen av gradsstrukturene i europeisk utdanning, er et godt tiltak i så måte. Gode internasjonale avtaler må også dras i land for å øke mobiliteten til både norske og utenlandske studenter.
Når det blir færre norske studenter i utlandet mister Norge viktige ambassadører som kan trekke studenter til landet. Derfor må første steg på veien være at vi her hjemme kommer oss ut. Det krever at vi som studenter gidder å sette oss inn i tungrodde regelverk, men også at Regjeringen legger til rette for at studenter faktisk har råd til å dra ut. Først da kan vi på en effektiv måte få formidlet til utenlandske studenter at Norge er mer enn fjord og fjell.
