;)
Baklengs inn i EUs forskningspott
Å kanalisere forskningsmidler gjennom EU hadde vært en veldig god idé dersom norske forskere var forberedt på hvordan man får kloa i euroene.
Regjeringen ender opp med å betale for Günther, Olle og Pierre, mens Ola Nordmann blir stadig mindre konkurransedyktig.
I EUs 7. rammeprogram vil Regjeringen bidra med 9,3 milliarder kroner. Det hadde det ikke vært noe galt i, hadde norske forskere vært rustet til å delta i konkurransen om å få pengene tilbake. Hittil ser det ikke slik ut.
En viktig del av det 7. rammeprogrammet er stipendtildeling gjennom Det europeiske forskningsråd (ERC). Så langt har Norge kun fått tildelt ett stipend av totalt 449. De 448 resterende stipendene har gått til andre europeiske land. I Regjeringens strategi for forskningssamarbeidet med EU, heter det at målet er en «økonomisk retur på nivå med det Norge legger inn i programmet».
At det så langt ikke har gått i boks, burde ikke være noen overraskelse. En NIFU STEP-utredning, som ble laget før Regjeringen bestemte seg for om Norge skulle delta i det 7. rammeprogrammet, pekte på at Norge har en utfordring i å sørge for at flere FoU-institusjoner, bedrifter og forskere vil delta i programmet, og at de kommer i posisjon til å nå opp i konkurransen i Europa.
Og forskningssituasjonen i Norge tatt i betraktning: Vi har ikke råd til å kaste 9,3 milliarder kroner ut av vinduet. Djupedals hvileskjær fra 2006 satte en støkk i forskningsnorge. Fortsatt er man mangfoldige milliarder unna Soria Moria-erklæringens mål om at forskningsinnsatsen skal tilsvare tre prosent av BNP. Nå er også rekrutteringsmeldingen utsatt på ubestemt tid.
Likevel har lite blitt gjort for å informere og motivere norske forskere til å delta i programmet. Selv direktør Arvid Hallén i regjeringens organ Norges forskningsråd innrømmer i siste utgave av Universitas at man nok kunne gjort mer når det gjelder fronting av ERC i Norge. Han tror mange forskere ikke er godt nok kjent med hva som skal til for å få innvilget en søknad hos det europeiske organet.
Å ikke tilby nok informasjon til forskere om ERC-stipender vil være det samme som å sende idrettsutøvere til EM uten at de har fått tilbud om trening. Det sier seg selv at det ikke vil gi gode resultater. Hadde man satset på å oppjustere forskningsnorge gjennom økte bevilgninger samt bedret informasjons- og veiledningsarbeidet om ERC, ville sannsynligvis også forskerne utvist et større engasjement. For rett skal være rett: Noe av grunnen til dårlig uttelling i ERC kan være ren og skjær latskap. Til de to siste utdelingsrundene, hvor 149 stipender ble delt ut, var det bare 29 norske søkere. Det skyldes neppe bare informasjonssvikt om søknadsmulighetene, men manglende vilje hos forskerne til å bruke tid på å sette seg inn i kompliserte søknadsprosesser.
Dessverre kan den manglende viljen – eller evnen – til å satse mer enn bare penger på EUs 7. rammeprogram få store konsekvenser. For det 7. rammeprogrammet er mer enn bare stipender. Det er det hittil største forskningssamarbeidet man har sett i Europa, og det omfatter så godt som alle forskningsfelt. Deltakelse i slike prosjekter vil kunne løfte forskningsnorge, og gi store gevinster både i form av penger og ikke minst i økt kunnskapsnivå.
Dersom Norge ikke gjør forarbeidet sitt godt nok, og ikke har nok å bidra med i et bredt anlagt samarbeid, ender derimot Regjeringen opp med å betale for Günther, Olle og Pierre, mens Ola Nordmann blir stadig mindre konkurransedyktig. Dersom man ikke satser skikkelig, ender man opp med å bruke milliarder på at Norge sakker akterut blant de europeiske forskningsmiljøene.
