;)
Budsjettprioriteringer
Når studentpolitikerne skal prioritere sine krav til statsbudsjettet, må de velge penger over velferdstiltak.
Det er feil å løpe Universitets- og høyskolerådets ærend når studentenes velferd har blitt pisset på.
«Show me the money» var et gameshow på amerikansk, britisk og australsk TV, og et helt urelatert finansrådgivningsprogram på irsk Radio Telefís Éireann. Det bør også være studentpolitikernes mantra og slagord når de øver sin innflytelse over høstens statsbudsjett.
Norsk Studentunion (NSU) og Studentenes Landsforbund (StL) arrangerte mandag en demonstrasjon for å skape blest om sine krav til statsbudsjettet, og fra den store sekken med ønsker har de trukket ut tre harmdirrende krav: Økt basisbevilgning til universitetene og høyskolene, flere studentboliger (nærmere bestemt 1000 stykker i året), og 11 måneders studiefinansiering. Et hardt og tydelig trykk fra våre studenttillitsvalgte er nødvendig for at regjeringen skal prioritere studentsaker i det kommende statsbudsjettet, men innenfor rammen av hva vi kan forvente bør NSU og StL også være klarere på hva som er viktigst. Skal studentene få mer penger, eller skal staten bruke mer penger på oss? Det er ikke alltid det samme.
De nasjonale studentorganisasjonenes lobbykraft er nemlig sterkest når det skal velges ut et av flere goder, og selv en ønskeliste med kun tre punkter kan være for lang. En bedre studiefinansiering bør være kravet som er prioritert høyest, for det er nemlig studentvelferden i de rene kroners form som har vært dårligst de siste årene.
Kampsaken om økt basisbevilgning til universitetene og høyskolene bør NSU og StL stryke. Ikke fordi studentene er uberørte av institusjonenes økonomi, men det er feil å løpe Universitets- og Høyskolerådets ærend når studentenes velferd har blitt pisset på i så mange år på rad. Da Kvalitetsreformen lå i støpeskjeen, kastet studentpolitikerne velferdskrav på båten til fordel for penger til å bedre studiekvaliteten, og forrige stortingsperiode ble derfor et monetært løft for institusjonene, mens studentboligbyggingen stagnerte og studiefinansieringen fikk en realnedgang. Nå som basisbevilgningene til institusjonen har blitt økt i revidert statsbudsjett bør blikket igjen rettes mot studentenes lommebok. Den er nemlig ganske tynn.
Mangelen på studentboliger er sommerens agurk i media, og den vanskelige boligsituasjonen i de store byene bidrar til en forståelig utålmodighet. Men vi må huske at det faktisk bygges mange studentboliger hvert år (omtrent 600 i år), og i motsetning til stipend og lån er en studentbolig noe varig som bedrer studenters velferd mange år fremover.
Det mest akutte nå er den lave studiefinansieringen. Under Clemet ble den spist opp av inflasjon og prisvekst, og siden 2005 er den kun justert opp i forhold til dette, men ikke økt. En ordentlig påplussing av beløpet vi studenter får inn på kontoen fra Lånekassen vil hjelpe oss å bruke mer tid på studiestedet, den vil komme så godt som alle norske studenter til gode, og den vil hjelpe umiddelbart. NSU og StL må titte på tidligere statsbudsjett og føle etter hvor skoen trykker. Og så må de få regjeringen til å prioritere det viktigste.
