Rekrutteringsvalsen
Når katten er borte danser musene på bordet.
;)
Problemet med den taushetens strategi Aasland nå fører, er at det setter forsknings-Norge i limbo.
Og i sommer har forsknings- og høyere utdanningsminister Tora Aasland danset tåspissballett. Mens alle som vanligvis vokter henne er litt mindre oppmerksomme, har hun stille smøget seg over scenen, og satt den varslede stortingsmeldingen om forskerrekruttering på vent. På ubestemt tid.
Stortingsmeldingen, som ble varslet av daværende kunnskapsminister Øystein Djupedal for rundt et år siden, skulle egentlig foreligget nå i vår. Meldingen var en reaksjon på en rapport lagt frem av forskningsinstitusjonen NIFU-STEP. Der kom det frem at drøyt en tredjedel av forskerne i Norge vil gå av med pensjon i løpet av de neste ti årene. Ifølge rapporten må 520 nye stipendiater ansettes hvert år frem til 2016, dersom regjeringen skal leve opp til forskningsløftene fra Soria Moria-erklæringen. I 2008 ble det bare opprettet 350 nye stipendiatstillinger, og dermed er man allerede på etterskudd.
Det haster altså med å gjøre noe, dersom man ønsker et sterkere forsknings-Norge. Tora Aaslands begrunnelse for å utsette stortingsmeldingen var: «Underveis i arbeidet med meldingen har det vist seg at vi trenger å se arbeidet med rekruttering i et enda bredere perspektiv.»
Det er en forklaring som er forståelig, men likevel uholdbar.
Forklaringen er forståelig fordi: Forsknings-Norge står overfor gedigne utfordringer. Det er stor mangel på oppdatert vitenskapelig utstyr. Bygningsmasssene forfaller. Man sliter med forskerrekrutteringen, og konkurrerer med private aktører som kan tilby bedre lønn og vilkår. Tora Aasland har helt rett i at å sikre bedre rekruttering til forskningsmiljøene ikke er nok i seg selv. For at et økt antall stipendiater skal kunne bidra til økt vekst i forsknings-Norge, må også utstyr, bygninger og finansiering oppjusteres.
I motsetning til Djupedal, som måtte gå før stortingsmeldingen skulle ferdigstilles, må Aasland hanske med realitetene. Sannsynligvis vil hun være sikker på at de tiltakene som foreslås i en stortingsmelding vil kunne følges opp. På sett og vis er det et klokt trekk av Aasland, og hun hever seg slik over andre politikeres tomme løfter for forsknings-Norge.
Problemet med den taushetens strategi Aasland nå fører, er at det setter forsknings-Norge i limbo. Hvis forskningsministeren ikke snart gir uttrykk for hvor hun vil, vil det i seg selv kunne være kritisk. Et forskningsprosjekt blir ikke til over natten, og et forskningsmiljø er avhengig av å ha en viss pekepinn om hvilke rammer det har å forholde seg til.
Videre er mye av forsknings-Norges problemer knyttet til slitasje og nedslitthet. Dermed vokser også problemene for hvert år som går. Jo lengre man venter før man tar tak i problemene, jo større vil utfordringene vokse seg.
I tillegg: Norge er allerede begynt å sakke akterut i forskningsverdenen. Eksempelvis gikk bare ett av 300 stipender til en nordmann da det europeiske forskningsrådet tidligere i år delte ut stipender til uetablerte forskere.
Samlet sett gir dette bare én konklusjon: Det er viktig å utarbeide en strategi for forsknings-Norge så fort som mulig. Forhåpentligvis skjønner også Tora Aasland det, og gjør en ny entré på scenen med et nytt og bedre ekstranummer.
