Studier på samlebånd
Unødvendig regelrytteri er det siste en presset studiesituasjon trenger.
;)
Man kani det minste forsøke å gi studentene som velger å flikke litt på et sparebluss av en grad, litt armslag.
Sektoren for forskning og høyere utdanning fikk en positiv overraskelse da halvparten av det berømmelige hvileskjæret ble rettet opp. Om studentene vil få merke denne pengeinnsprøytningen er fremdeles uvisst. Sikkert er det at pengene trengs. Imens kan universitetet anstrenge seg for å gjøre ventetiden levelig. To eksempler på det motsatte har utpekt seg de siste ukene.
For det første: Det er for øyeblikket lettere å få det vitnemålet man ønsker fra juksenettsiden norwayuniversity.eu enn det er fra Universitetet i Oslo (UiO). Etter at Kunnskapsdepartementet krevde å få rapportert hvor mange grader som blir avlagt per semester, valgte UiO enkleste løsning, og satte i gang med automatisk utstedelse av vitnemål etter endt grad. Det er lett å forstå bachelorstudentenes frustrasjon over dette: Fleksibiliteten som forventes av studentene i forhold til det modulbaserte systemet, blir ikke gjengjeldt fra administrativt hold; her er det enkle ofte det beste, og det enkleste er, som rektor Geir Ellingsrud har påpekt, «å kutte hos studenter og i undervisningsopplegg».
Mulig, det - men da kan man i det minste forsøke å gi studentene som velger å flikke litt på et sparebluss av en grad, litt armslag.
Enda mer håpløs er behandlingen av studenter med kroniske lidelser. De må søke om tilrettelagt eksamen hvert bidige semester, selv om tilstanden deres ikke endrer seg. Det argumenteres med hensyn til personvernslovgivningen, mens Det teologiske menighetsfakultetet demonstrerer at det går an å ivareta begge hensyn - man lagrer simpelthen ikke årsaken til behovet for tilretteleggelse. Studiedirektør ved UiO, Monica Bakken, sier at ordningen foreløpig ikke er aktuell fordi hver sak krever individuell tilrettelegging.
Dette henger ikke på greip. Det kan umulig være lettere og mer tilpasset individuelle behov å måtte gå igjennom den samme søknadsprosessen hvert eneste år. Om studentens behov skulle endre seg fra semester til semester, burde det være mye enklere å etterkomme disse behovene når man ikke er nødt til å kontrollere gehalten i studentens krav på tilrettelegging gang på gang i tillegg.
Problemet med å skjære studenter over en kam, som i disse to ordningene, er at det undergraver samspillet mellom student og lærersted. For hver rigide masseordning man møter på ved universitetet blir studiene litt mer samlebåndspreget. Studiene blir litt mer ensrettet, og læringsmiljøet blir litt mer skrøpelig. Et visst innslag av automatisering i utdanningsløpet er det selvsagt både rom og behov for, men om bachelorgradens utseende til syvende og sist bestemmes av vårkåte printere, og om studenter med særskilte behov ikke kan få lov til å være nettopp det, er man ikke lenger et breddeuniversitet - da er man et masseuniversitet.
