Det store gapet
Hvem skal universitetet være for?
;)
Den jevne professor underviser som om alle studentene skal inn i akademia.
Universitetet lider av en identitetskrise. Per i dag har det tre hovedoppgaver: Det skal drive forskning. Det skal utdanne fremtidige forskere. Og det skal utdanne alle de som vet at høyere utdanning er et nødvendig onde for å i det hele tatt bli vurdert til en stilling i et forlag eller departement. For høyere utdanning har blitt et must, og universitetet har blitt et masseuniversitet. Hele 65 prosent fortsetter utdanningen etter endt videregående. Mange av disse starter på universitetet, men ytterst få ender opp med en akademisk karriere. Den jevne professor underviser derimot som om alle studentene skal inn i akademia. Slik har det oppstått et gap mellom hva en gjennomsnittlig student på bachelor er ute etter og hva den gjengse professor vil lære bort.
Institutt for statsvitenskap er illustrerende i så måte. Det er en grunn til at bachelorstudentene i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo vrir seg i smerte ved tanken på kurs i metode og statistikk, mens de klokken åtte om morgenen strømmer i horder til frokostdebatter om Afghanistan, folkemord, EU og innvandring. Disse studentene velger gjerne å studere statsvitenskap på bakgrunn av et sterkt samfunnsengasjement, en genuin interesse for verdenspolitikk og en dæsj idealisme. De vil lære mer om hvordan det politiske systemet fungerer, slik at de kan slå i bordet med bred kunnskap for å få drømmejobben i UD.
Dette problemet finner vi også i de «myke» akademiske disiplinene på UV og HF. De fleste bachelorstudenter ville nok glatt ha valgt vekk obligatoriske fag som pedagogisk forskningsmetode eller metoder i medievitenskap til fordel for emner som oppfattes som saftigere og mer yrkesrelevante. For realfagene er det annerledes. Hvis du skal regne ut arealet under funksjonen 5x + 3x3, og ikke kan metoden, så har du et problem.
Spørsmålet er om universitetet skal tilpasse seg studentenes etterspørsel. Eller skal det ta sikte på å holde fortet og bevare den vitenskapelige tilnærmingen? Hvorvidt det er et skille mellom disse er imidlertid en debatt for seg. Dersom vitenskapelig analyse ikke er annet enn en mer systematisk form for dagligdags resonnering, blir skillet mer utydelig enn om man ser vitenskap som en særegen form for analyse kjennetegnet av strenge metodiske krav. Og om man holder seg til førstnevnte definisjon, er det liten grunn til å ikke tilpasse seg studentenes ønsker om flere tematiske kurs og mindre ensporet metodeprat. Om man holder seg til sistnevnte, derimot, vil det være hensiktsmessig å rendyrke universitetet som forskningsinstitusjon.
Problemet blir ikke mindre av at de som styrer universitetsskuta taler med to tunger. Når universitetet slenger opp problemstillinger tatt ut av en lærebok fra ungdomskolen på byens t-banestasjoner, skaper de tvetydige premisser for hva en utdannelse på universitetet innebærer. De som tradisjonelt har blitt værende på universitetet gjør det fordi de har en dragning mot kunnskap på grensen til det patologiske. Ikke fordi de lurer på om det er verre å spise for mange hamburgere enn å spise for få. Helt til universitetet slutter å sende tvetydige signaler vil studentene føle seg fremmedgjort og professorene vil klage over late og uengasjerte studenter. Vi som studenter har et visst ansvar for å sette oss inn i hva en bachelorgrad på universitetet egentlig er, men da må universitetet først bestemme seg for hva det skal være og hvem det vil utdanne.
