Gi meg en valgkamp!
2005 – valg, valg, valg. Stort og smått: Studentparlament, rektor, Storting. Er det mulig å gjøre det mindre kjedelig enn vanlig?
Kjære velger: Livet er for kjipt, og it sucks to be you
Følelsen av håpløshet, kjedsomhet og mild avsky som får mange potensielle velgere til å ignorere stemmesankende politikere i det håp at det vil få dem til å holde kjeft, har mange årsaker. Det kan skyldes at man ikke har tid til å sette seg inn i hva de ulike alternativene står for. Det kan skyldes at det ikke er noen synlig forskjell på alternativene. Det kan skyldes at man mener at ens stemme ikke betyr noe, at ingen kandidat uansett vil gjøre noe annet enn å mele sin egen kake, og at demokratiet som det fungerer bare er et spill for galleriet mens alle reelle beslutninger tas på arenaer den jevne velger uansett aldri vil få innblikk i, tilgang til eller innflytelse over.
Kjære velger: Livet er for kjipt, og it sucks to be you. Men i år har valgkampene i universitetsdemokratiet i det minste potensialet til å ha et innhold, og ikke bare handle om hvor enige alle er. Arild Underdal stiller ikke til gjenvalg, og slipper dermed å være skyteskive for alle reformkritikere. Men ikke tro at det betyr at spørsmålet om hvordan Universitetet skal se ut i fremtiden er avgjort av den grunn. Selv om mange stortingsvedtak av avgjørende betydning for fremtidens universiteter for lengst er fattet når studenter og ansatte går til urnene på Universitetet i Oslo (UiO), vil spørsmål om kommersialisering, om effektivisering og om Universitetets samfunnsrolle kunne danne bakteppe for valgene. Og det bør alle involverte se interessen av. Både Universitetets status quo, som per i dag stort sett er enige på tvers av Studentparlament og Universitetsledelse, og deres kritikere, som per i dag stort sett uttrykker seg gjennom demonstrasjoner og underskriftskampanjer, trenger en reell demokratisk prøve på hva folk faktisk vil ha.
Forrige rektorvalg ble imponerende nok i orienterte kretser regnet for å ha en av de mer klare konfliktlinjene i UiO–rektorvalgenes historie, uten at det noensinne kom frem i offentligheten. Studentparlamentet kritiseres ofte, av Attac, av Rød Front og av andre, for å være lite lydhørt, handlingslammet, uviktig og for øvrig preget av en klam tverrpolitisk enighet, spesielt utad, uten at noen andre enn protestlista og tippelaget Fyllefis har tatt steget fullt ut de siste årene og aktivt utfordret den bestående strukturen der. Våg å ta stilling! Vi mister ikke respekten for folk som tør å snakke tydelig, og spesielt rektorkandidater bør merke seg at å engasjere studentene er en viktig nøkkel til valgseier.
Ett av hovedpoengene er selvfølgelig at kandidater på alle nivåer hemningsløst bør boltre seg i Universitas’ debattspalter. Men det slutter ikke der. Selv om det kan være makta som rår, har man en plikt til å prøve å gjøre ting bedre. Derfor denne utfordringen til alle som har meninger om hva Universitetet er, og bør være: kom dere på banen!
