Udemokratisk sinnelag
Er studentpolitikkens eneste ambisjon å gjennomføre et skikkelig beinspenn på universitetsdemokratiet?
;)
Studentparlamentet i Oslo (SP) var ment å være den antiautoritære studentbevegelsens fremste arena, men ligner nå mest av alt et maktbejaende overstyringsinstrument. I løpet av høsten har parlamentsflertallet latt enkelte studentpolitikere ture frem som trusler mot et universitetsdemokrati det har tatt flere tiår (noen vil si to århundrer) å bygge.
Best huskes kanskje den rå overkjøringen av de vitenskaplige ansatte ved Historisk–filosofisk fakultet (HF). Studentrepresentantene i både Fakultetsstyret og Universitetsstyret sikret flertall for et vedtak som ikke bare var sterkt uønsket av et stort flertall av de ansatte, SPs menn og kvinner handlet også på tvers av UiOs normalregel om at ledelsen skal velges på grunnplanet. Hva studentmassen på HF gikk inn for, er det imidlertid vanskelig å si noe om, all den tid Studentutvalget på HF (HFSU) ikke tok ansvar for mobilisering og brede høringsrunder. En sak som derimot ble sendt til høringer denne høsten, er SPs såkalte mediepolitiske plattform. Konklusjonene fra Norsk presseforbund og Pressens Faglige Utvalg (PFU) er entydige: Et forsøk på å svekke studentmedienes handlingsfrihet, og et forslag på kollisjonskurs med redaktørplakaten. Likevel er SP ennå uvillig til å legge ballen død.
Synderegisteret ender ikke med disse direkte angrepene på universitetsdemokratiet: UiO er nå utsatt for det som bare kan kalles et autonomifiendtlig oppkjøp, og det uten at sittende SP har tatt nevneverdig initiativ for engang å debattere utviklingen. Og her siktes det ikke bare til handlingsvegring overfor Kvalitetreformens problematiske inntog. Vel så graverende er stillheten rundt Langtidsplanen for UiO og regjeringens forslag til ny universitetslov, to dokumenter som sikter mot å konsolidere de største endringene av Universitetet siden 60–tallet. Hvor mange av de berørte studentene er klar over at det nå innledes høringsrunder om dette? At det etter alle solemerker er svært få, må først og fremst klandres de som stadig påberoper seg å være studentenes fremste talerør: Studentparlamentet.
Vi får hva vi velger. Eller gjør vi egentlig det? Høstens parlamentsvalg i Oslo er avlyst, angivelig grunnet statlige foretaksregler om at valgene må følge det akademiske året. Reglene er reelle nok, men de er ikke på noen måte avgjørende for når og hvordan overgangen skal skje. I Tromsø avholder de for eksempel valg to semestre på rad, og på samme måte som i Bergen fikk studentene anledning til å korrigere studentpolitikerne før høringsrunden av avgjørende betydning for universitetenes fremtid. Symptomatisk nok fant de i Oslo heller ut at mindre demokrati er mye bedre.
Parlamentsflertallet tillater et mindretall å skamslå det som skulle være en vaktbikkje når økonomistiske og politiske særinteresser strammer grepet om både forskning, utdanning og ytringsfrihet.
