Mens Stortinget skriver pene ord om rett til lik utdanning i Stortingsproposisjon etter Stortingsproposisjon, basker funksjonshemmede studenter omkring i en endeløs gjørme av mangel på retningslinjer, mangel på ressurser og mangel på vilje.

2004-11-24

Norge har en høyt utdannet befolkning, gode forutsetninger for livslang læring (...) (Stortingsproposisjon nummer 1, 2004–2005).

Dette stemmer. Norge har verdens høyest utdannede befolkning. Vi har nesten 200 000 studenter i høyere utdanning.

Kunnskap og kompetanse gir trygghet og evne til å mestre utfordringer og omstillinger (Stortingsproposisjon nummer 1).

Det er tette bånd mellom kunnskap og makt. Historien viser at utdannelse skaper rasjonalitet, demokrati og samhandling.

Alle skal få opplæring og utdanning av høy kvalitet, uavhengig av kjønn, bosted, funksjonsevne, etnisk bakgrunn og økonomi. Lik rett til utdanning er et kjernepunkt i utdanningspolitikken (Stortingsproposisjon nummer 1).

Høsten 2003: Dyslektiker Cecilie Holm må avslutte studiene i Religionshistorie ved Universitetet i Oslo.

Årsak: Holm har store problemer med å komme seg gjennom pensum. Som dyslektiker har hun rett på pensum på lydbok, men lovverket omkring hvem som har ansvar for finansieringen av lydbøkene er uklart. En lydbok koster opp mot 15 000 kroner. Dyslektiske studenter kan bare få låne pensum på lydbok dersom det tidligere er tilrettelagt for synshemmede studenter. Synshemmedes lydbøker skal ifølge loven finansieres av Norsk lyd– og blindeskriftsbibliotek (NLB).

Resultat: Ingen påtar seg finansieringsansvaret. Holm får ikke pensum på lydbok og må avslutte studiet.

Høsten 2004: Det er to uker til eksamen. Synshemmede Mia Jacobsen har ennå ikke fått tilrettelagt pensum på lydbok.

Årsak: NLB har stor pågang og begrensede ressurser.

Resultat: Jacobsen utsetter eksamen til over jul. Hun vil ikke ha dårlige karakterer fordi hun er funksjonshemmet.

Høsten 2003: Kvalitetsreformen innføres. Korte frister, krav om effektiv studering, obligatoriske innleveringer og pensumlister som først ligger klare ved studiestart, flere måneders ventetid for lydbøker med menneskelig tale. Universitetet er på etterskudd og viser liten interesse for tilrettelegging av studieløp og eksamen. Konsulenttjenesten for funksjonshemmede studenter ved UiO merker at pågangen for hjelpemiddel i forbindelse med studiesituasjonen øker.

Konklusjon: Vi har fremdeles noen utfordringer knyttet til å bygge ned barrierene for funksjonshemmede, jamfør Innst. S. nr. 162 (2003­2004) og St.meld. nr. 40 (2002­2003), men generelt er det god tilgang til utdanning.

Stortinget bør gjøre det klart hvem som har ansvar for hva, og få i stand klare retningslinjer for hvordan prosedyrene skal følges opp både på stats– og institusjonsnivå. Det er på tide at klisjeene på Løvebakken omsettes til handling. Klisjeer hører til i skjønnlitteratur og poesi. Ikke i politikk.

Anne Viken, nyhetsredaktør i Universitas