Udemokratisk statistikkfrieri
Studentparlamentet har reformert i stykker demokratiet for å få et penere tall på statistikken «valgoppslutning».
;)
Er det noe Blindernmobben bør minnes på, er det at det finnes UiO-studenter andre steder enn i røde mursteinsblokker.
Oppslutningen om Studentparlamentets (SP) årlige valg er heller lav, rundt 10 prosent hvert år. I kjølvannet av hvert valg stiller man seg følgelig en rekke spørsmål: Er studentene late? Er engasjementet borte? Har studentpolitikerne legitimitet? Hva kan vi gjøre med dette? Så hoies det høyt om reform, og dersom det skjer noe overhodet, ender det med en strukturreform. Festlig nok det, men våre studenttillitsvalgte har tråkket utilgivelig hardt i salaten når de nå har fjernet fakultetenes oppdelinger i valgkretser, og samler hele Universitetet i Oslo (UiO) til én kampplass.
Oppdelingen i valgkretser handler om å ivareta forskjellige hensyn. Man sikrer at fakultetene er representert etter studenttall, og dermed at SPs sammensetning best mulig reflekterer studentmassens fagtilhørighet, erfaringsbakgrunn og spredning. Når UiO til valget i april utgjør kun én valgkrets, åpner det for at hele fakulteter blir utelatt fra studentdemokratiets øverste organ, ved at fraksjonene ikke stiller kandidater derfra, eller at de ikke blir valgt inn. Minimumsrammeverket rundt representasjon er revet vekk.
Camilla Strandskog fra Moderat gruppe forklarer endringen med at «flere fakulteter [hadde] problemer med å stille nok representanter til listene». Reformens virkning er ikke vanskelig å se for seg. Når fraksjonene ikke må finne kandidater fra de mindre fakultetene kommer de heller ikke til å gjøre det. Nye kandidater til SP rekrutteres hovedsakelig gjennom nettverket til de sittende representantene, og i den Blindern-tunge kjernen av studentpolitikere er det da hovedsakelig fakultetene rundt Frederikkeplassen som vil avgi nytt blod. Og er det noe Blindernmobben bør minnes på, så er det at det finnes UiO-studenter andre steder enn i røde mursteinsblokker.
Mange fakulteter har tidligere år fått stempelet «håpløst å rekruttere fra», for så å levere gode og engasjerte kandidater til så vel SP som til tyngre verv. Siden årtusenskiftet har vi for eksempel sett studenter fra forblåste strøk som teologi og odontologi påta seg heltidsverv i SPs Arbeidsutvalg, noe som neppe hadde skjedd dersom fraksjonene ikke aktivt måtte ut i hver valgkrets for å finne lokale representanter først.
Strukturendringer kan være nødvendige, men man må tenke over hvordan de kan bidra til positiv endring, istedenfor å følge prinsippet om å ikke la noe stå uprøvd. De siste årene har en informasjonskomité blitt opprettet og nedlagt, og SPs representanter har blitt kuttet to ganger, først fra 65 til 55, og nå til 38. Ingen av delene har løst noen av problemene de skulle løse, verken internt eller eksternt. Organisatoriske endringer har rett og slett ikke ledet til et bedre SP eller en høyere valgoppslutning. Imens forblir de opplagte løsningene liggende i skuffen: Langsiktig informasjonsarbeid der SPs relevans løftes fram, og de politiske forskjellene fraksjonene imellom synliggjøres. Forsetter dagens kurs vil årene fremover kun by på et mindre Studentparlament dominert av Blindernstudenter som konkurrerer om å være mest for studentvelferd.
Og imens venter vi på SPs Utvalg for Fremtidig Organisering nummer 5…
