Fremskrittspartiet hadde ingen godbiter til studentene i årets statsbudsjettforhandlinger. Men er det egentlig så rart?

2004-11-17

Jeg hadde studert i tre år før jeg møtte min første medstudent som innrømmet at jo, han stemte på Fremskrittspartiet (FrP). Hver gang han kom ut av akkurat det skapet, ble han møtt enten med pinlig taushet eller en lang harang om hvor idiotisk det var av en student å kaste bort stemmen på bygdetullingene i personlighetskulten til Formann Hagen. Det var da heller ingen tvil om at selv om Carl I. Hagen er gammel studentpolitiker, har partiet ellers en image som i liten grad har sin sterkeste base i akademia eller studentmiljøer. Særlig etter at liberalistflørten på slutten av 80–tallet og begynnelsen av 90–tallet var over, var det liten tvil om at dette var partiet for «gutta på gølvet», «folk flest» og andre demografier som mer eller mindre snobbete bokklubbmedlemmer og akademikere kunne skylde på og implisitt avfeie som irrelevante hver gang Hagen gjorde et hopp på meningsmålingene.

Derfor var det ekstra overraskende da FrP høsten 2002 i sin eksklusive lille liste med krav til statsbudsjettforhandlingene fant plass til studentenes reisestipend, en kampsak så studentvennlig at selv SV, som slett ikke sliter med ryktet blant studentene, ville fått problemer med å overgå det. Og Carl I., Siv, Ursula Evje og Arne Sortevik leverte varene: de reddet reisestipendet, studenter fra distriktene pustet lettet ut, og en liten stund var de bestevenner med Norsk Studentunion.

Nå er reisestipendet så godt som historie – foreslått fjernet av regjeringen, og tilsynelatende godtatt fjernet av Fremskrittspartiet, og med mindre noe usedvanlig uvanlig skjer, så vil de millionene som gikk til reiser, gå til noe annet. Kanskje går akkurat ditt reisestipend til litt ekstra skattelette, eller politietaten, eller til å betale en utredning av den norske sjokolade– og sukkerindustriens rammebetingelser, eller til en annen sak FrP prioriterte foran reisestipend denne gangen.

Hvem vet hva grunnen var til at FrP gjorde det de gjorde da, og ubekymret skrinla det samme stipendet nå. Kanskje var studentenes lobbystrategi klokere før, kanskje var de bare heldigere, eller kanskje dreide det seg om en sjelden FrP–flørt med et underrepresentert miljø.

To år senere er det fortsatt vanskelig å være FrP–tilhenger og student. Selv om antallet og i hvert fall organiseringen ser ut til å ha vokst litt de siste årene, endte årtusenets første forsøk på et organisert FrP–inntog i studentpolitikken, listen til Det liberale selskab i Tromsø, med 34 stemmer, ingen mandater, og en valgkamp preget nazist– og rasistanklager som til og med de fleste av deres argeste politiske motstandere medga var i drøyeste laget.

Kanskje blir Fremskrittspartiet aldri noe parti for studenter flest. Men en gang gjorde de faktisk sitt. Det bør vi ikke glemme.

Michael Brøndbo, redaksjonsleder i Universitas