Lille kvinne, vil du vinne
Med et vennlig dytt fra en mentor og skreddersydde stillinger skal kvinner rekrutteres til forskningen.
txt:Universitetet skal sikre likestilling. Kvinner skal hjelpes frem. Tiltakene er mentorordning og øremerkede stillinger. I følge dekan Even Hovdhaugen må mentorene være menn, for han kjenner nesten ikke til noen kvinner som er kompetente nok. Så dårlig står det altså til med de kvinnelige vitenskapelige ansatte. De kan ikke engang veilede sine yngre søstre.
For å bøte på dette er en handlingsplan for likestilling vedtatt for å opprette øremerkede stillinger for kvinner. Det vil årlig øremerkes ett professorat, to førsteamanuensisstillinger samt flere post.doc–stillinger.
Hvorfor så radikal kjønnskvotering? Fordi bare 16 prosent av professorene ved universitetet er kvinner. Blant stipendiatene er halvparten kvinner og blant studentene er det flere kvinner enn menn.
De fleste av oss er enige i at alle skal ha lik mulighet til å få en jobb. Men debatten dreier seg om hvilke tiltak som skal taes i bruk for å rette på forskjellen.
Vil en kvinne som er ansatt i en øremerket stilling miste anseelse blant sine kolleger? Vil hun føle at de andre ikke ser på henne som kompetent nok siden hun bare har kjempet mot sitt eget kjønn? Vil mange kvinner virkelig søke på disse stillingene?
Det siste er vanskelig å svare på siden det ikke foreligger noe tall på hvor mange kvinner som i dag søker på vitenskapelige stillinger. Kanskje det bare er 16 prosent som søker jamfør de 16 prosentene som blir ansatt. Kanskje de fleste kvinner ser etter mer attraktive arbeidssteder enn Universitetet.
Handlingsplanen lover at disse stillingene bare skal fylles med kvinner som er kompetente. At det hele dreier seg om en ukultur blant universitetsansatte, der menn ansetter menn. At menn foretrekker menn fremfor like, eller bedre, kvalifiserte kvinner. De støtter seg på en undersøkelse fra Sverige som viser at kvinner måtte bevise mye mer enn sine mannlige kolleger i ansettelsesperioden. Dette er selvfølgelig urettferdig.
Universitet ønsker et forskningsmiljø der antallet kvinnelige vitenskapelig ansatte skal avspeile antallet kvinnelige studenter. Dersom det eksisterer en mannskultur som konsekvent forskjellsbehandler søkere på grunn av kjønn, og som derfor hindrer Universitetets målsetting, har Universitetet et problem. Er det derimot slik at Universitetet ikke har et attraktivt forskningsmiljø for kvinnelige doktorgradsstipendiater, er problemet et helt annet. Da må Universitetet gjøre seg mer attraktive for de kvinnelige søkerne.
Jeg er enig i argumentasjonen om at Universitetet er tjent med flere kvinner i vitenskapelige stillinger, og det er ikke bare et historisk problem når antallet kvinnelige ansatte har gått ned de siste fem årene. Men jeg vet ikke om øremerkede stillinger er den rette løsningen.
Selv ville jeg vært skeptisk til å søke på en stilling som bare var beregnet for mitt kjønn. Jeg vil konkurrere med alle som er kvalifiserte til en stilling og eventuelt få jobben fordi jeg er best. Kanskje det er et generasjonsskille, at jenter som har vokst opp på åttitallet i mindre grad har tvilt på at de er dårligere enn gutta. At guttene rundt dem ikke har tvilt så mye på det heller.
Er det fortsatt menn som tviler så sterkt på kvinners kompetanse må det gjøres noe aktivt for å bøte på denne tvilen. Men å øremerke en stilling synes jeg bare fører til at denne tvilen forsterkes. Kvinner klarer ikke å bli ansatt ved vanlige utlysninger, men trenger sine skreddersydd for dem. Hvis Universitetet virkelig ønsker flere kvinner i sine stillinger, burde dette vises i den vanlige ansettelsespraksisen. Ikke gjennom stillinger som ingen menn får lov til å søke på. Sammen med mentorordningen er dette nok et tiltak som delvis stakkarsliggjør kvinner.
