Lånekassens paragrafrytteri
Gode utenlandske studiesteder er ikke lenger støtteberettigete fordi Lånekassen ikke bruker godt skjønn, men gjemmer seg bak en ordlyd.
; "Illustrasjon: Anders Nordmo Kvammen")
Illustrasjon: Anders Nordmo Kvammen
Verre er det at Lånekassens kompetanse til å tolke egen forskrift nå må trekkes i tvil.
Ved en håndfull utenlandske universiteter har utdanningsstøtten nå falt bort. Årsaken er ene og alene at Lånekassen tolker en paragraf i «Forskrift om tildeling av utdanningsstøtte» bokstav for bokstav istedenfor å forvalte reglene etter intensjonen. Imens sitter norske studenter igjen hjemme istedenfor på flyet.
De fleste læresteder rundt om i verden er akkreditert, det vil si kvalitetsvurdert og godkjent, av det nasjonale akkrediteringsorganet i landet de ligger i. Dermed oppfyller de den relevante bestemmelsen i Lånekassens forskrift. Men det finnes også universiteter som er akkreditert i andre land enn der virksomheten deres foregår, og det er da problemene oppstår. For å få støtte til å studere ved et universitet i utlandet, må nemlig lærestedet være akkreditert i studielandet, sier forskriften. Ordet studielandet har nå blitt tolket lenger enn intensjonen, noe American University of Beirut, et av Midtøstens beste universiteter, ble offer for tidligere i år. Men det var ikke et uhell: Nå står American University of Paris (AUP) for tur.
Det har ingen betydning for kvaliteten på et lærested om det er akkreditert i det ene landet snarere enn det andre; det er en rent teknisk ordning. Hvis for eksempel AUP hadde flyttet sine studenter og ansatte til Paris, Texas, hadde studiet vært støtteberettiget. Men når det ligger i Paris, Frankrike, og er akkreditert i USA heller enn Frankrike, vil ikke Lånekassen gi støtte til studiene. Det er flott at informasjonssjef i Lånekassen, Astrid Mjærum, vil «beskytte studenter fra useriøse studiesteder,» men det skjer ikke gjennom troskap til den bokstavlige formuleringen i regelverket istedenfor en tolkning som sikrer at intensjonen blir ivaretatt: At lærestedet er av tilstrekkelig kvalitet.
Kvalitetsvurderingen er i dette tilfellet gjort av «The Middle States Commission on Higher Education,» som har akkreditert universiteter som Georgetown University og New York University, etter standarder satt av «Council for Higher Education Accreditation.» Dette innebærer at AUP oppfyller de samme standarder som for eksempel Harvard, Yale og Princeton, for å nevne noen. I tillegg har Universitetet i Oslo gjort en kvalitetsvurdering da utvekslingsavtalen ble inngått. AUP har altså blitt gått etter i sømmene av mennesker med kompetanse på feltet, en kompetanse Lånekassen hverken har eller er ment å ha. Verre er det at Lånekassens kompetanse til å tolke egen forskrift nå må trekkes i tvil.
Til Lånekassens forsvar kan man si at regelverket har en misvisende formulering, og at de har sitt på det tørre gjennom en bokstavlig tolkning. Men de tolker ikke regelverket etter intensjonen når de henger seg opp i hvilket land som akkrediterer læresteder, heller enn hvilken kvalitetsvurdering som er gjort gjennom den faktiske akkrediteringen.
Kunnskapsdepartementet må endre nevnte formulering i forskriften, eller gi Lånekassen beskjed om å tolke den riktig. For dersom Lånekassen skal praktisere regelverket sitt konsekvent, er det mange flere læresteder der norske studenter ikke lenger vil få støtte. Først tok de Beirut. Så tok de Paris. Snart faller resten.
