Plagsomme meninger
Hvor godt liker vi ytringsfriheten når den beskytter politisk ukorrekte meninger?
;)
Argumenter skal bekjempes med argumenter, selv når instinktet er å tvinge frem stillhet
«Akademisk frihet og ytringsfrihet tilfaller bare de som innehar den politisk korrekte meningen: pro abort». Slik beskriver «Operation Save America» deres erfaring med å drive kampanje mot abort på Frederikkeplassen forrige uke. Bakgrunnen er forbudet de fikk mot å bruke bilder av aborterte fostre i materialet sitt. Kritikere av kampanjen var raskt ute med å presisere at det var virkemiddelet, og ikke budskapet, som ble sensurert, men det er likevel interessant at det ikke var slikt det ble oppfattet av agitatorene.
«Operation Save America» hater homofili, abort, miljøvernere og mye, mye mer. De antyder også på sine nettsider at tragedien på Virginia Tech er guds hevn over syndere. Det er med andre ord rimelig kraftig kost som serveres, men er det ikke slik at de meninger og holdninger som er minst populære, er de som i størst grad trenger vern av ytringsfriheten? Og hvem avgjør hvilke former for ytringer som er spiselig nok presentert til at de kan tillates? Abortsaken er et eksempel på en debatt som i liten grad får plass, og hvor de som innehar mindretallssynet må bruke sterke virkemidler for å bli hørt. Og i visuelle virkemidler ligger det også ytringer.
Egentlig burde vi applaudere de som tør å ta opp kontroversielle temaer og våger å fronte upopulære meninger. Men for å få disse meningene frem i lyset må de møtes med redelighet. Da prosjektet «Minoriteter i Fokus i Akademia» (MIFA) arrangerte niqab-debatt på Frederikkeplassen, gjorde de en kardinalfeil ved å la panelet bestå av Lars Gule og ellers utelukkende meningsmotstandere. En slik sammensetning av debattanter er ikke egnet til å fremme debatten, men snarere til å begrave mindretallets meninger. Frimodige ytringer får dårlige kår dersom det ikke legges til rette for det, noe også «Operation Save America» oppdaget da de ble bedt om å formidle budskapet sitt uten hverken banneret sitt eller noen av løpesedlene sine.
Legalvinklingen er også en forbannelse for både ytringsfriheten og den gode debatt. Striden om Mohammed-karikaturene viste at de som vil forby alt de ikke liker, også bor her på universitetet. Avvisningene av dette standpunktet ble dessverre ikke fulgt opp med noen god debatt om ytringsfriheten eller betydningen av den. Og da debatten om niqab kom til universitetet, ble det fokusert på hvordan man kommuniserer med slør, heller enn hvilken frihet man må kunne forvente i offentligheten. Burde vi ikke ha større krav til dybde og analyse enn som så?
Selv ytringsfriheten har sine grenser. Da naziorganisasjonen Solkorset delte ut flygeblader på lesesalene, der innholdet muligens var i strid med norsk lov, var det nok greit å sette ned foten. Men alle meninger har godt av, og må tåle, knallhard kritikk. Forutsetningen for at dette skjer er dog at meningene får komme frem i lyset. Argumenter skal bekjempes med argumenter, selv når instinktet er å tvinge frem stillhet. Neste gang noen uttrykker motstand mot abort på Frederikkeplassen gjennom sterke bilder, får vi håpe de blir fjernet av deres egne folk på grunn av reaksjonene fra publikum. Ikke fordi de får beskjed om at ytringen deres er forbudt.
