Historieløshet herjer
Ser vi tegn til historisk splittelse mellom studenter og vitenskaplige ansatte ved Universitetet i Oslo?
; "Universitetsfellesskapet innebærer langt mer enn at studenter og ansatte deler toalett")
Universitetsfellesskapet innebærer langt mer enn at studenter og ansatte deler toalett
Nylig bidro studentenes representanter i både fakultetsstyret ved Historisk–filosofisk fakultet (HF) og i Universitetsstyret til å nedstemme de ansattes krav om at HF–instituttene må beholde retten til selv å velge sin ledelse. Studentene er dermed ansvarlige for et vedtak om sentrale ansettelser, et vedtak som mildt sagt må kalles kontroversielt. Andre tar nemlig langt hardere i: Et frontalangrep på universitetsdemokratiet, sier professor Kristian Gundersen, en av de ansattes styrerepresentanter. Gundersen får bred støtte fra fagforeningene og over 250 HF–ansatte. Attac Blindern og Rød Front tydeliggjør på sin side sterk uenighet i studentmassen ved å kalle vedtaket et sentralistisk kupp og et forsøk på å innføre diktatur ved Universitetet i Oslo (UiO).
Sterke reaksjoner, og likevel har ingen av de vitenskaplige ansatte offentlig filleristet studentpolitikerne. Hva kan være grunnen til denne påfallende tausheten? Vel, universitetene er midt inne i den største omleggingen siden 60–tallet, og en rekke slag gjenstår mellom styringskåte, økonomistisk orienterte krefter og forsvarere av akademisk autonomi og selvstyre. Strategisk sett er det derfor ingen god idé å segmentere studentpolitikere som overløpere, selv om noen til forveksling oppfører seg slik.
Tilbake til 60–tallet: Massive studentbevegelser krevde demokratisering av universitetene, og støttet seg blant annet på Habermas’ teorier om å fundere utdanning på kritisk aktivitet, dialog og utprøvende argumentasjon. Opprøret mot professorveldet genererte etter hvert et mer sosialt og faglig inkluderende klima mellom forskere, undervisere og studenter. De siste tiårene har således disse gruppene ofte dannet felles front, ikke minst mot autonomifiendtlige ideologier.
Det er selvfølgelig ingen grunn til å insistere på egalitær idyll, all den tid Blindern fortsatt preges av motsetninger som gubbevelde / kvinnelig student, finkultur / populærkultur, fagkonservativt enfold / faglig pluralisme. Det er med andre ord mye å krangle om, og mer blir det etter hvert som politiske reformer fremmer illusoriske motsetninger mellom utdanning og forskning. Men universitetsfellesskapet innebærer likevel langt mer enn at studenter og ansatte nå deler toaletter. Blant ordningene verdt å forsvare, er nettopp medinnflytelsen på universitetenes ledelses– og styringsmodell.
I kjølvannet av HF–saken, er det betimelig å avkreve studentpolitikerne deres syn på demokratisk medbestemmelse og forskningsfrihet ved UiO, og enda viktigere; en konkret plan over hvordan dette synet skal gis gjennomslag. Det er en selvfølge at fremlegget skjer på en så bred måte at det er et universitetsdemokrati verdig. Alt annet er fullstendig historieløst.
