Hva er det niqab-forbudet egentlig ønsker å fjerne?

2007-02-28 In English

Nok en gang har vi lært et nytt fremmedord, og som vanlig har vi lært det gjennom et forslag som er fremmet for å forby det ordet viser til. Denne gangen snakkes det om niqab, et ansiktsslør som dekker alt bortsett fra øynene. Det er studieleder ved Høgskolen i Oslo, Lars Gule, som har fremmet forslaget om å forby niqab ved alle universiteter og høyskoler i Norge. Han har omsider fått med seg kunnskapsminister Øystein Djupedal, som etter en liten tenkepause har bestemt seg for å si seg enig med Gule i at niqab umuliggjør undervisningen i skolen og andre undervisningssituasjoner.

Dersom man bytter ut «niqab» med «heroin» ville jeg ha forstått bekymringen, men det er vanskelig å skjønne hvordan det at noen av studentene i en forelesningssal har et slør over deler av ansiktet skulle kunne umuliggjøre en forelesning. Hvis jeg møter opp på forelesning med et stort plaster i ansiktet, er jeg da skyldig i å delvis umuliggjøre undervisningen? En slik konklusjon er åpenbart absurd, noe som vekker mistanken om at dette foreslåtte vedtaket ikke har noe som helst med undervisning å gjøre. Hva kan så den egentlige motivasjonen bak forslaget være?

Det som ser ut til å være forbudets virkelige anliggende, kommer frem i noe annet Gule har sagt; at disse studentene som går med niqab uansett ikke kan forvente å få jobb etterpå. Det er ikke første gang integrering er blitt redusert til økonomi, men det blir ikke særlig mye tydeligere enn her hvordan det økonomiske systemet blir et grunnlaget for en etikk. Fordi det er slik at mange arbeidsgivere er skeptiske til det de ikke forstår, så er det dermed uetisk av disse jentene å villig segregere seg selv fra arbeidsmarkedet på denne måten. Problemet er altså ikke holdningene til forelesere og arbeidsgivere, men muslimske kvinners manglende vilje til å ofre private preferanser for å tilpasse seg det norske samfunnet. Mens politikere og media gir uttrykk for at det er innvandrere som velger å bli advokater, bildekkmillionærer og stortingspolitikere som er integreringens suksesshistorier, tydeliggjøres den manglende aksepten for de som skiller seg ut på en uforståelig måte.

Gules uttalelser om at de studentene som bærer niqab ikke kan forvente seg å få jobb etterpå, er en dårlig tilsløret fortsettelse av det samme. For det eneste begripelige argumentet for et forbud mot niqab, er at det av økonomiske hensyn er nødvendig å bruke lovverket til å fjerne alle synlige tegn på at nordmenn er ulike.

Integreringens øverste mål ser ut til å være å få alle inn i arbeidslivet, og da må man visst være pragmatisk og ta hensyn til arbeidsgivernes faktiske holdninger. Dersom dette innebærer å tvinge for eksempel muslimer til å slutte med «uheldige» kulturelle eller religiøse vaner, så helliger målet tydeligvis det berømte middelet.

Frank Lande, journalist i Universitas