Tungen på vektskålen
Studentparlamentet går inn for ansatte instituttbestyrere og fortsatt valg av rektor. Hvorfor?
; "Illustrasjon: Bjarne Henning Kvåle")
Illustrasjon: Bjarne Henning Kvåle
Tirsdag 12. oktober vedtok Universitetsstyret å gi fakultetstyret ved Historisk–filosofisk fakultet (HF) fullmakt til å ansette instituttbestyrere. Samtidig vedtok de at de ønsker å videreføre dagens ordning med valg av rektor. Det har ikke fått mye oppmerksomhet utenfor Blindern, men det er viktig. Det er i tillegg et gjennomslag for Studentparlamentets politikk, en politikk som stort sett har holdt seg uendret, uavhengig av politiske svingninger.
I 2001 ble Arild Underdal valgt til rektor, med 47 prosent av stemmene til de vitenskapelig ansatte, 56 prosent av stemmene til de teknisk–administrativt ansatte, og 61 prosent av stemmene til studentene. I 2002 ble Bjarne Rogan valgt til dekan på HF, med 44,3 prosent av stemmene til de vitenskapelig ansatte, 78,2 prosent av stemmene til de teknisk–administrative, og 86,7 prosent av stemmene til studentene (avgjort ved valgforsamling bestående av medlemmer av studentutvalget på HF og Studentparlamentsrepresentanter fra HF).
Med andre ord ble både rektor ved Universitetet i Oslo (UiO) Arild Underdal og HF–dekan Bjarne Rogan valgt mot stemmene til et flertall av de vitenskapelig ansatte, og feid inn i sine verv på en bølge av studentstemmer. Ikke at valgdeltagelsen var spesielt høy – studenter flest stemmer ikke i noen studentvalg, og på HF var det bare studentpolitikere som hadde stemmerett – men det står respekt av prosentandelene de to oppnådde blant studenter som faktisk engasjerer seg, mye fordi de ble sett på som potensielt mer lydhøre for studentenes synspunkt enn sine respektive motkandidater. I hvilken grad dette faktisk har vist seg å stemme, er litt vanskelig å bevise, men det er likevel ikke spesielt merkelig at studentpolitikerne bortimot enstemmig, uavhengig av ståsted, ønsker å beholde denne ordningen. I representative demokratier er det alltid gunstig å være tungen på vektskålen når valg skal vinnes.
Valgte instituttbestyrere er en annen historie. Fra et studentpolitikerperspektiv har bestyrerne i mange sammenhenger fungert som propper i systemet mer enn noe annet. Hvis Studentparlamentet etter langt arbeid har fått gjennom ambisiøse vedtak i Universitetsstyret, har disse vedtakene noen ganger forsvunnet i et bermudatriangel av papir på skrivebordene til instituttbestyrere valgt på en plattform bestående av skepsis til alle sentrale vedtak. Dette gjelder likestilling, det gjelder radikale pensumssatsinger, det gjelder tiltak for å bedre studiemiljøet, og det gjelder utdanningsreformen.
Men nå skal man altså prøve ut ordningen med bestyrere ansatt fra nivået over heller enn valgt blant sine likemenn. I teorien skal dette bety at nok en fartsdump på veien til mer studentstyring er høvlet bort av fremskrittets snekkerverktøy. Derfor blir det kommende året et interessant år å følge for den som er interessert i universitetspolitikk. Stemmer teoriene, vil Studentparlamentet ha mer gjennomslag enn noensinne.
