Kunnskap på samlebånd
Med Universitetsstyrets velsignelse kan «produsent av kunnskapsenheter» erstatte «forsker».
;)
De nye rapporteringskravene er del av en perverteringstrend i hele akademia.
Forrige uke vedtok Universitetsstyret et nytt rapporteringssystem for Universitetet i Oslo (UiO). All virksomhet skal styres etter mål- og resultatstyring, og alle mål og resultater som innrapporteres til Kunnskapsdepartementet (KD) er tall. For forskere gjelder fire nøkkeltall: Midler fra Norges forskningsråd og EU, mastergrader, doktorgrader og publikasjoner. Grunnprinsippet er at mer er bedre, selv om publisering i anerkjente tidsskrift teller mer enn i for eksempel de nasjonale tidsskriftene.
Nå er det et problem at forskere må bruke stadig mer tid på å telle, og at administrasjonen må utvides for å takle rapporteringspresset. Med hvileskjær og anstrengt økonomi kan systemet bli nok et skjær i siden for forskningen. Utover det behøver ikke rapporteringssystemet i seg selv føre til drastiske endringer. Men det KD nå får vite om UiO, er intet mer enn tall. Og det er hvordan disse tallene brukes som er utfordringen.
For i løpet av 2007 skal rapporteringen følges opp med ny finansieringsmodell. Frykten er at den insentivbaserte delen skal bli enda viktigere enn den er i dag. Særlig fordi formidling nå også skal telles. Som det heter i Universitetsstyrets vedtak om rapportering, skal forskningsprestasjoner - det være seg formidling eller publisering - belønnes økonomisk. Etter kvantitative kriterier, fordi kvalitetssikringen er outsourcet til utenlandske tidsskriftredaktører - og snart også populærpressens journalister.
Et problem med økonomisk viktige tellekanter, er hvordan lederne håndhever systemet. Universitetsstyrets vedtak presiserer at rapporteringen ikke skal spores til individnivå. Men det er naivt å tro at instituttledere med pengemangel ikke vil presse enkeltforskere til å produsere kunnskap som kan telles. Resultatet kan fort bli å produsere mange korte artikler i utenlandske tidskrift heller enn én dybdebok. Og forskere som produserer mye av adekvat kvalitet og jevnlig kommer med utblåsninger i Aftenposten, blir økonomisk gunstigere enn de som hvert femte år kommer med banebrytende forskning innenfor sitt eget, litt «sære» felt.
De nye rapporteringskravene er del av en perverteringstrend i hele akademia. Studiefinansieringen er sammen med tellekantsystemet det klareste eksemplet så langt. Produksjonen av studiepoeng avgjør pengestrømmen, og når konjunkturendringer driver kunnskapskonsumentene vekk - fra for eksempel kjemisk institutt - sitter institusjonen igjen med livstidsansatte forskere uten noen å undervise, og med en stadig lettere pengesekk. I et utdanningsmarked preget av stadig mer aggressiv markedsføring, får 19-åringers dømmekraft styre en betydelig del av pengestrømmen.
Utfordringen for KD og UiO er å premiere dyktig heller enn hyppig forskning, og ikke la trender i markedet og de stadig flere og mer pengesterke tidsskriftene bestemme institusjonenes fremtid. En større del av institusjonenes budsjett bør være strategisk basert etter langsiktig kvalitetsvurdering, og en mindre del insentivbasert etter kortsiktige kvantitative mål. Da kan fremtidens forskere fokusere på det som virkelig teller - heller enn det som kan telles.
