Kvalitetssvikt
Kvalitetsreformens største svakhet er dens manglende evne til å vurdere seg selv.
;)
Mest slående var imidlertid rapportens påstand om at Kvalitetsreformen har vist seg svært lite tilpasningsdyktig overfor moderne studenter.
Utskjelt, lovprist, omdiskutert - og nå endelig ferdig evaluert; Kvalitetsreformen er den mest omfattende utdanningsreform som er gjennomført her til lands noensinne. Under parolen «Gjør din plikt - krev din rett», og krydret med tidsriktige sitater fra alt fra Bono til Ole Brumm, varslet denne stortingsmeldingen en helt ny måte å tenke utdanning på. Gjennom blant annet ny gradsstruktur, internasjonalisering og styrket ledelse satset man på å nå de to hovedmålsettingene: Studenter som lykkes, og kvalitet i forskning.
Det er imidlertid pussig at en så til de grader mål- og resultatdrevet reform, selv har vist seg vanskelig å måle resultatene av.
Historiens største norske utdanningsreform har nylig vært gjenstand for tidenes største norske forskningsprosjekt om høyere utdanning. Det er riktignok ikke så veldig imponerende å bruke 13 millioner kroner over tre år, til å behandle en sektor som årlig forvalter over 40 milliarder kroner. Likevel har det knyttet seg store forventninger til de resultatene som nå foreligger. Og det er lov å være fornøyd, men det er også god grunn til å være skuffet.
Prosjektet har levert ti delrapporter i løpet av de tre årene det har pågått, og mye av dette er derfor gammelt nytt: Studentene leverer betydelig flere oppgaver og innleveringer, og produserer flere studiepoeng enn før. Studentmobiliteten er dessuten høy, selv om den store internasjonaliseringen av universitets- og høyskolesektoren så langt har uteblitt. Minst overraskende, kanskje, er nok at de vitenskapelig ansatte føler at den økte undervisningsaktiviteten går på bekostning av tid til forskning.
Men ingen ventet heller de helt store avsløringene, da sluttrapporten i forrige uke ble overlevert kunnskapsminister Øystein Djupedal. Man gjør seg imidlertid noen tanker, nå når evalueringsarbeidet er overstått.
«Kvalitetssikringssystemet som er etablert kan foreløpig ikke sies å gi noen synlige effekter på kvalitetsutviklingen», heter det i pressemeldingen fra Kunnskapsdepartementet. Evalueringen gir altså ingen sikker indikator på om studentene faktisk lærer mer og fullfører raskere, på tross av økt studiepoengsproduksjon. Man kan faktisk ikke si noe sikkert ennå om hvorvidt studiekvaliteten har gått opp eller ikke, i en kvalitetsreform tuftet på sikre tallindikatorer som eneste eksistens- og utviklingsgrunnlag.
Mest slående var imidlertid rapportens påstand om at Kvalitetsreformen har vist seg svært lite tilpasningsdyktig overfor moderne studenter. Da Djupedal ble konfrontert med dette, gikk han faktisk så langt å innrømme at man mulig har ført en utdanningspolitikk som er dårlig tilpasset dagens studenter. Dette er en sterk uttalelse fra en kunnskapsminister som tilsynelatende har latt det gå sport i å bortforklare studentenes behov, i forsvar av egen politikk.
Evalueringen skal nå opp til behandling på Stortinget. Man får bare håpe at den endelig åpner øynene opp for det faktum at studenter er en sammensatt gruppe, og ikke en generisk art som lar seg måle opp og ned i mente gjennom metode og statistikk.
