Kjønnskvotering er å verdsette at kvinner og menn er forskjellige.

2007-01-24

Er det mulig at kvoteringsbildet er noe mer farget enn et sort/hvitt-fotografi av en lidende kvinne? I dag betraktes kjønnskvotering ikke lenger som et tiltak som fremmer likestilling, men får likevel skylda for kvinnediskriminering, uten at virkelighetsbildet taes i nærmere øyesyn.

I dag er det fortsatt flest menn som vinker ned til kvinner fra maktens bygninger. Den skjeve kjønnsfordelingen i samfunnet er et problem. Målet er å endre eventuelle tradisjoner og fordommer om at menn skal sitte i de høye huse. Det er koselig med juletradisjoner, men vi trenger ikke kjønnsrolletradisjoner.

Mulig er det en mannlig tradisjon på Universitetet i Oslo. I 2006 var fire av fem professorer menn, mens det var 18 130 kvinnelige studenter og 11 622 mannlige. For at vi kvinnelige studenter skal tro vi har en plass i akademia, trenger vi rollemodeller i kvinnelige professorer. For å få opp antall kvinnelige professorer, trengs det et tungt løft i riktig retning.

Det er mange grunner til at det i dag er et fåtall kvinnelige professorer. Å få innpass i et universitetsmiljø kan være vanskelig, og det er ingen hemmelighet at nettverk har en viss betydning i alle ansettelsesprosesser. Som kvinne ved universitetet er man i mindretall, og stiller derfor ikke like sterkt som en mannlig søker, som kjenner universitetsmiljøet bedre. For å få innpass i miljøet bør kvinner kvoteres inn.

Ja, kvotering kan virke mot sin hensikt. Dersom en kvinne kvoteres inn i universitetsmiljøet, skiller hun seg ut. Hun skiller seg ut ved å være kvinne, og det at hun er kvinne blir et fokus framfor det hun presterer. Definisjonen på en professor er en som innehar en høyere lærer- og forskerstilling innenfor et fagområde ved universitetet. Kvinnelige professorer får lett satt merkelappen «kvinnelig professor» på det de gjør, i stedet for å bli kalt for «professor». Vi trenger flere kvinner i viktige posisjoner, slik at det kan settes fokus på forskning, og ikke kjønn. Kvotering øker antall kvinner i sentrale stillinger, og snur kjønnsfokuset.

Noen påstår at å kvotere inn kvinner innebærer diskriminering, fordi det nettopp setter fokus på kjønn i en ansettelsesprosess, i stedet for kvalifikasjoner. Det vil jeg påstå omtrent blir det samme som å si at det ikke er et skille mellom kvinner og menn. Å kvotere inn kvinner, og menn, på arbeidsplasser hvor det ene kjønnet er underrepresentert, er ikke å diskriminere. Det bekrefter heller at kvinner og menn er ulike, og både det å være kvinne så vel som det å være mann er en kvalitet i seg selv, og fremmer et fagmiljø.

Likevel, det å kvotere inn en kvinne her og en mann der, virker mot sin hensikt når det ene kjønnet uansett er i mindretall. Da forblir kjønnet, og ikke arbeidet, et fokus. Målet er likestilling, og derfor bør kvalifiserte kvinner kvoteres inn på mannsdominerte arbeidsplasser, så likestilling kan oppnås.

Men: kvotering i seg selv må ikke sette strek over likestillingsdebatten. Det er viktig at kvalitetssikring av søkere og holdningskampanjer på arbeidsplasser følger tett på. I 2007 bør vi være ferdig med bildet av den lidende kvinnen, og heller bruke tid på å skape likestilling.

Helena Nielsen, journalist i Universitas