Parodiske toppkarakterer
Karaktersystemet som fungerer for lavere grad, skriker etter reform for høyere grad.
;)
Selv en gruppe med usedvanlig talentfulle individer kan deles inn i fem kategorier vurdert etter kvaliteten på deres leverte produkt.
Tre år etter innføringen av bokstavkarakterer har vi fått en parodisk situasjon der karakterenes eksistensberettigelse på masternivå er blitt revet bort.
Grunnlaget for et karaktersystem er å vise kvalitetsmessige forskjeller på kandidatene. Forgjengeren til dagens system var en skala med 31 karakterer, og mange fryktet at 5 karakterer ville lede til for grov fordeling. Mens det gamle systemet hadde for mange nyanser til å være anvendelig, har man på masternivå på utrolig vis klart å ødelegge skalaen ved å ikke engang bruke de 5 karakterene en har tilgjengelig.
«Kandidatene våre er så flinke» får vi høre som forklaring på hvorfor C’er nesten ikke tildeles, og D’er og E’er er utryddet på masterprogrammene. Logikken er farlig å forfølge: Burde studentene på Internasjonale studier eller Jus være skånet fra dårlige karakterer med argumentasjonen at det kreves høyt karaktersnitt fra videregående skole for opptak? Naturligvis ikke, og på lavere grad brukes jo faktisk karaktersystemet som det skal.
Når sensorer på master bruker «alle er flinke»-argumentasjonen, må man spørre om alle kandidatene er like flinke? Vi må ta inn over oss et veldig enkelt faktum, nemlig at en tilstrekkelig stor gruppe alltid kan rangeres. Selv en gruppe med usedvanlig talentfulle individer, kan deles inn i fem kategorier vurdert etter kvaliteten på deres leverte produkt. Bekymringen er vel heller av kosmetisk art, rett og slett fordi en C, D eller E på mastervitnemålet ikke ser så pent ut, selv om du har levert en av de minst gode oppgavene blant kompetente medstudenter.
Når fagmiljøene ikke evner å bruke karaktersystemet etter hensikten, er løsningen opplagt: innfør bestått/ikke bestått. Hvis alle studentene er så flinke som det påståes, og dette resulterer i nesten bare gode karakterer, er det åpenbart ikke noe behov for å rangere dem. Dette bygger naturligvis på visse forutsetninger. For det første burde «bestått» bare omfatte de besvarelser som i dag vurderes til A eller B. For det andre må det komme klart frem på vitnemålet at det er krevende å få bestått, og at kandidaten har gjort det skarpt for å overhodet ha muligheten til å prøve seg på masternivå.
Dommedagsprofetene vil skrike at man da ikke kommer inn på utenlandske universiteter, en konklusjon de serverer uten argumentasjon og uten hensyn til at bestått/ikke bestått brukes av andre universiteter. Forskere som idag synes A’en er for vid, vil rope at det blir umulig å identifisere forskertalenter, men glemmer tydeligvis at de skal lese oppgavene til de som søker PHD stillinger og til og med kan ringe deres veiledere som referanse.
Debatten om bestått/ikke bestått er tungt preget av dem som kun ser problemene. La oss få ideen innført, så vi kan se fordelene, slik de karakterløse medisinstudentene har gjort i mange år allerede.
