Det kvoterte kjønn
Radikal kjønnskvotering er systematisk diskriminering.
; "Illustrasjon: Anders Nordmo Kvammen")
Illustrasjon: Anders Nordmo Kvammen
Vi bør heller løse problemet ved å se på årsakene til den skjeve fordelingen, enn å holde disse gamle gubbene i øra og vifte dem i fjeset med radikal kjønnskvotering
Tirsdag i forrige uke vedtok universitetsstyret at Universitetet i Oslo (UiO) nå vil gå inn for å kvotere studenter på studier med mer enn 90 prosents representasjon av ett kjønn.
La oss avklare en gang for alle hvor skapet står: Radikal kjønnskvotering innebærer at en stilling tilfaller en kvalifisert søker av det underrepresenterte kjønn, uavhengig av om det måtte finnes en søker av det overrepresenterte kjønn som vurderes som bedre kvalifisert.
Hva betyr dette i praksis? Tenk deg at din potensielle arbeidsgiver sier følgende til deg etter en søknadsrunde: «Beklager. Du er perfekt for denne jobben, mye bedre enn din konkurrent, men du mangler pupper/penis. Du får ikke jobben, lykke til videre.» Dét er diskriminering.
Kvinner er tradisjonelt underrepresentert i akademia, men har ifølge Database for statistikk om høgre utdanning (DBH) nå bedre snittkarakterer, og det er langt flere kvinner enn menn, henholdsvis 18.380 og 11.691, som studerer ved UiO. Faktisk er det kun på Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet ved UiO at det studerer flere menn enn kvinner.
Det er nødvendig å spørre hva radikal kjønnskvotering egentlig har med likestilling å gjøre. Svært lite, også med tanke på at fagene som har en overrepresentasjon av et kjønn på over 90 prosent kan telles på en hånd. Et eksempel på et slikt fag er Kjønn, feminisme og likestilling, som i følge DBH har en kvinneandel på 96,5 prosent, som i praksis betyr at det er mennene som kvoteres inn.
Når ble menn ofrene? Selv om ingen betviler at jevnest mulig kjønnsfordeling er gunstig for et fagmiljø, er det ikke her skoen trykker. Det reelle problemet er vitenskapelige stillinger som domineres av menn, og overgangen fra utdanning til næringslivet for kvinner.
Tilhengerne av radikal kjønnskvotering sier at det handler om å sette likestillingsspørsmålet i perspektiv; menn kvoterer både bevisst og underbevisst inn menn, og derfor må balansen gjenopptas ved kvotering.
Her er et perspektiv: målet helliger nesten aldri middelet, heller ikke i dette tilfellet. Vi endrer ikke holdninger med kvotering, og er ikke det holdningene til disse hvite gamle gubbene som er hovedutfordringen? De skaper glasstak, lukkede nettverk og stillinger som etterspør kompetanse skreddersydd menn.
Handlingsplanen til UiO handler heldigvis ikke bare om kvotering, men også om mer nyttige tiltak som karriererådgivning, insentivordninger og likestillingskompetent ledelse.
Historien har vist at fine ord gjør seg godt på en handlingsplan, men la oss håpe, for både kvinner og menns skyld, at det ikke bare er en skrivebordskuffplan, og at UiO revurderer en eventuell bruk av kjønnskvotering. Det er kun en lettvint og feig måte å si at man har oppnådd likestilling på, og vi bør heller løse problemet ved å se på årsakene til den skjeve fordelingen, enn å holde disse gamle gubbene i øra og vifte dem i fjeset med radikal kjønnskvotering.
For å radikalparafrasere Simone de Beauvoir: man er verken mann eller kvinne, før man blir kjønnskvotert.
