Vil tjenestedirektivet føre til en tvangsprivatisering av utdanningssektoren?

2006-11-29

Tjenestedirektivet - også kjent som Bolkestein-direktivet; etter EU-kommisær Frits Bolkestein, som i 2004 la frem en avtale som skulle gjøre det enklere for virksomheter å etablere seg og tilby tjenester innenfor EU og EØS - er også kjent som «Frankenstein-direktivet», fordi mange mener det vil føre til sosial dumping. Ifølge Ingrid Fiskaa (SV) i forrige ukes Universitas, kan direktivet også føre til en tvangsprivatisering av utdanningssektoren. EU-motstanderne er opprørt, og krever «veto» før vi i verste fall børsnoterer offentlig sektor. Men vet vi egentlig konsekvensene av dette svært komplekse, og svært omfattende, direktivet?

Tjenestedirektivet ble vedtatt 16. november i år, og skiller riktignok mellom såkalte «tjenester av allmenn interesse» og «tjenester av allmenn økonomisk interesse». Av EU-traktatens artikkel 50 og EØS-avtalens artikkel 37 fremgår det dessuten at tjenester skal forstås som «tjenester som vanligvis ytes mot betaling». Europaparlamentet har også nylig uttalt at det nasjonale utdanningssystemet skal fritas fra direktivet, da det er et offentlig gode - også når det drives privat, men på vegne av staten, slik tilfellet er med BI. På den annen side vil private utdanningstilbydere som også søker fortjeneste og utelukkende er drevet med private midler, derimot dekkes av direktivet, og derfor måtte konkurrere på det åpne markedet.

For å legge sten til bevisbyrden forbeholder man seg i EU også retten til å prøve eventuelle nasjonale lovreguleringer og standarder man oppfatter som diskriminerende overfor utenlandske aktører. Dette ansvaret ligger hos mottakerlandet, som da må overbevise om at regelverket tjener i den hensikt å «opprettholde et høyt utdannelsesnivå». EU-kommisjonen har dessuten forbeholdt seg retten til å kunne revidere og eventuelt utvide direktivet med treårige intervall, hvilket åpner for ytterligere muligheter til å prøve disse definisjonene. Kvalitet er som kjent lite kvantifiserbart; og i en dynamisk avtale som EØS kan det vekke bekymring at det i en eventuell disputt mellom norske myndigheter og private utenlandske aktører, i siste instans vil være EF-domstolen, og ikke norsk høyesterett, som avgjør.

Vil Universitetet i Oslo bli definert som et privat foretak, og slik underlegges EUs diskrimineringsreglement som forbyr offentlige subsidier av konkurransevirksomhet? Betyr tjenestedirektivet slutten på gratis, og derfor lik rett til, utdanning i Norge? Svært lite trolig. Men det er uansett viktig at både EU-tilhengere og -motstandere besinner seg, og sparer eventuelle panegyriske eller pessimistiske forhåndsdommer før man har utredet de faktiske konsekvensene av direktivet. For å sitere utenriksminister Jonas Gahr Støre, må man være forsiktige med å bruke reservasjonsretten kun som et politisk påskudd for de som ønsker å knekke EØS-samarbeidet, og heller bruke de kanalene som fins for å påvirke EU-direktivene den veien vi ønsker.

Lars-Christian U. Talseth, journalist i Universitas